Marrakech med vidåpne sanser

En varm vind rusker oss i håret idet vi stikker bleke neser ut av flykroppen. Hvor deilig er det ikke å kjenne solen varme etter årets hjemlige sommer som aldri dukket opp. Faktisk ganske så deilig.

For nøyaktig ett år siden var vi samlet i Valdres, nærmere bestemt på Vaset. Mine engelske venninner skulle få oppleve ekte stølsliv og høydepunktet skulle være turen over Besseggen. Stølsliv ble det med både maiel, pultost, flatbrød og rømmegrøt, men været satte en stopper for ekspedisjon Besseggen. Snøføre anbefales visstnok ikke på denne turen. Men kanskje er det nettopp det ufyselige været denne helgen vi kan takke for at vi nå befinner oss i Marrakech…det er nemlig veldig lett å planlegge varme reisemål når du har neglesprett. Bare prøv!

I ankomsthallen venter vår pre-bookede taxisjåfør. En trivelig kar med et stort smil som svarer villig vekk på alt vi rekker å spørre om på den knappe halvmila inn til sentrum.  Har du tenkt over at ditt første møte med et nytt reisemål ofte er en taxisjåfør…og at førsteinntrykket ditt av byen eller landet avhenger av hvordan denne karen (ja, det er som oftest karer) oppfører seg mot deg?

Turen inn til byen går raskt. Når vi passerer byporten inn til medinaen kommer afrikafølelsen til meg igjen. Det er kaos. Herlig kaos. Biler tuter. Mopeder kjører slalåm mellom “portene” på en slik måte at Finken og Tomba ville nikket anerkjennende. Det er dyr, voksne og barn i et sammensurium av lyder og sanseinntrykk. Det er lett å bli fullstendig overveldet og kanskje også reagere med avsky. Dette er ikke akkurat Hønefoss, ei heller Fagernes, selv om det finnes likhetstrekk med Rakfiskfestivalen på sistnevnte sted.  Her er det bare å senke skuldrene, åpne sansene på vidt gap og leve seg inn i kulturen.

Vår eminente taxisjåfør kjører oss så langt han kommer i de trange gatene, men de siste hundre meterne må vi ta beina fatt. Et lite, beskjedent skilt forteller oss at vi er fremme ved Riad Miski. En Riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass som har en indre hage. Riaden er som et slags atrium over flere etasjer med en takterrasse på toppen. Det finnes hundrevis av dem i Marrakech og anbefales dersom du vil oppleve ekte Marokkansk 1001-atmosfære. Den finner du ikke så lett på store kjedehoteller.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Franske Christine tar imot oss med åpne armer og er synlig stolt av riaden sin. Hun og mannen flyttet for noen år siden fra Paris og stortrives med sitt nye liv som vertskap på Riad Miski. Jeg fant dem selvfølgelig på Tripadvisor. På topp fem av riader i Marrakech.

Christine gir oss gode råd og vink om hva vi bør se og gjøre. At vi skal svare “la shukran” (nei takk) om noen vil vise oss veien til et sted. Det er faktisk forbudt å være “guide” for villfarne turister mot betaling.

Utstyrt med kart og adressen til Riad Miski (i tilfelle vi roter oss bort) er vi klare til å utforske medinaen. Jeg åpner porten og trår over dørstokken, vel vitende om at den fredelige oasen er bak meg og den magiske byen er foran meg.