Don’t forget us, Mama Twiga

Den eldre mannen jeg møtte i Edfu-tempelet

Det er mannen i den bitte lille dagligvaresjappa på hjørnet som nysgjerrig spør oss om hvem vi er og hva vi synes om landet hans. Han vil så gjerne at vi skal like det. Så er det Ahmed på båten som stolt forteller at i dag ble han pappa til lille Hela, og båtens andre Ahmed som like stolt viser frem et bilde av sin lille ettåring.

Ahmed på Nile Empress

Hestekusken som takket for oppgjøret vi ga han etter turen, men som lurte på om ikke Suzy, hesten hans, skulle få litt driks…

Hestekusken som lurte på driks til hesten sin

Nubieren, Mohammed, som tar oss med på tur i den nubiske landsbyen sin. Han er stolt som en hane av folket sitt og av landsbyen sin. Så er det han i krydderbutikken som mikser oljer, te og krydder til oss, og ler så han rister når han forteller om kompisen som spiste en solid bit av en tørket krokodillepenis og havnet hos legen….gjett hvorfor…Når vi senere passerer butikken hans igjen gir han meg en pimpstein.

Nubieren Mohammed som er så stolt av landsbyen og folket sitt

Det er alle selgerne som er spinnville og som ikke har skjønt at for å selge til oss europeere kan de ikke overfalle oss med varene sine. Vær bestemt om du ikke vil handle, men hiss deg ikke opp eller irriter deg, for “this is Africa”.

Det er møtene med alle barna. De som selger ett eller annet, de som tigger, eller de som bare leker i gaten. Alle med store brune øyne som har en tendens til å gjøre denne dama litt vel blaut. Det er klemmene jeg får og hendene jeg trykker.

En liten jente vi møtte i den nubiske landsbyen

Møtene med kristne og muslimer som alle har sine historier å fortelle. Han som tjener 300 kroner i måneden, men jobber 15 timer om dagen. Han må bo med kone og barn hos foreldrene sine, men allikevel er han blid som en sol og hjelpsomheten selv. Han er jo en av de heldige som tross alt har en jobb å gå til. De har et felles ønske, muslimene og de kristne jeg har møtt: Ønsket om et demokratisk og fredelig Egypt. De håper revolusjonen i februar og det kommende valget i november blir et langt skritt i riktig retning.

De jeg har snakket med hevder at konflikten mellom kristne og muslimer er sterkt overdrevet gjennom media. Det er noen ekstremister på begge sider som ødelegger for oss alle. I virkeligheten er vi venner og kolleger uavhengig av religion her i øvre (sør) Egypt, forteller de meg. Så da velger jeg å tro dem, for det er ingenting av det vi har sett eller opplevd som skulle tilsi noe annet.

For ikke å glemme den noe pussige kelneren på Winter Palace i Luxor, det ærverdige hotellet hvor Agatha Christie skrev “Døden på Nilen”. Han forteller oss plutselig at han drømmer om en annen dame enn sin kone, nemlig Fatima, og må derfor ligge på eget soverom. Han er redd kona skal drepe han. Og så skoggerler han.

Det siste Emad, vår eminente lokalguide, sier til oss før vi forlater Nilen er: -For seks måneder siden hadde jeg ikke jobb (fordi turistene forsvant etter revolusjonen i februar), men det har jeg nå – takket være dere. Millioner av mennesker trenger dere i Egypt, “so don’t forget us, Mama Twiga”, avslutter han smilende, henvendt til meg.

Nei, Emad, jeg kommer ikke til å glemme verken deg, Nilen eller Egypt. Jeg håper mange tar turen til dette fantastiske landet og da spesielt til Nilen. Det er nemlig der du treffer det ekte Egypt og de trenger sårt ditt besøk. God tur!