Visste du at karnevalet på Tenerife og da spesielt i
hovedstaden Santa Cruz er det nest største i verden etter Rio? Det visste ikke
vi, men etter et dagsbesøk i Santa Cruz forsto vi at det var noe stort på gang.

I nesten hver butikk var det salg av karnevalsutstyr, både
ferdig sydd og stoffer i tusenvis av meter. For teaterdama Berit var dette intet
mindre enn et eldorado. Og jammen fant hun seg utstyr til vårens
teateroppsetning også.

Karnevalet i Santa Cruz er altså det desidert største på
øya, men karnevalet i «vår» by, Puerto de la Cruz, var ikke noe å kimse av det
heller. Sambarytmer som gjorde det umulig å stå stille. Kostymer i de mest
kreative varianter båret av smilende og dansende mennesker i alle aldre. Her
var det umulig og ikke bli revet med. Nå forstår vi hva som menes med uttrykket
«Sambaen er løs».

Er du på Tenerife i disse dager, gå ikke glipp av
festlighetene!

Denne var det noe kjent ved...

Etter torsdagens heftige busstur trodde vi ikke at det kunne
bli brattere. Feil! Veien til landsbyenm eller ørneredetm Masca på nordvestkysten av Tenerife er i overkant av hva sarte valdreshjerter tåler. Men fy så GØY! Det blir dårlig med bilder fordi fotografen sitter og klamrer seg til setet i bussen.

Masca

Vel fremme i Masca har jeg lyst til å rundkysse sjåføren i ren takknemlighet,
men dropper det så ikke Berit skal skjemmes over meg. Guiden, vår venn Pedro,
kan fortelle at pytt, pytt, denne veien er barnemat. Egentlig skulle vi kjørt
en annen vei som er myyyyye brattere og mer svingete, men på grunn av snø i
fjellet droppet vi den i dag. Veiene på Vestlandet imponerer ikke etter dette.

Masca er landsbyen på åskammen, ikke ulikt Besseggen, men
med mye mer vegetasjon. Det bor 150 innbyggere her og jeg håper for deres skyld
at de ikke er dagpendlere…

Åskam som viser kontrastene i naturen fra nord- og sør vær

Etter en liten stopp med en styrkende barraquito for å roe
nervene, tar vi veien tilbake noen kilometer. Vi stopper ved Mirador de la Cruz
de Hilda i Parque Rural de Teno, et av de flotteste naturområdene på Tenerife. Det
er klart for dagens vandring.

Pedro guide

Damer på tur i Tano

Turen tar vel en time og går i nydelige omgivelser på
grensen mellom nord- og sør vegetasjon. Det er fascinerende å se hvordan
naturen er forskjellig på hver side av en åskam på grunn av vær og vind. Og
utsikten er det ingenting å si på.

Wenche og Berit i Tano

Dagen etter tar vi igjen turen til nordøstsiden og
Anaga-halvøya (Parque Natural de Anaga). Dagens vandring er kort, men traskende
på «hovedveien» mellom Carboneras til Chinamada (der for øvrig veien stopper og
går over i en sti videre til Punta del Hidalgo), blir sansene igjen overveldet
av hva naturen har å by på.

Den lille byen Carboneras på Anaga-halvøyen

Chinamada på Anaga-halvøyen

Hjelpemiddel for bøndene til å frakte utstyr og avlinger opp og ned fra ravinene

Etter disse to dagene med overdoser av utsikt og
naturopplevelser, hva er vel bedre enn å fordøye inntrykkene med velsmakende
lunsjer i rustikke omgivelser på henholdsvis Restaurant El Palmar og vingården Bodega
Monje (http://www.rutasyvinos.com/ingles/bodegas/bodega5.htm)

Små landsbyer i ulendt terreng. Møter med lokalbefolkningen
og inntak av lokale spesialiteter på tradisjonsrike og uformelle spisesteder.
Bedre opplevelser finnes ikke.

Det var dette damene fra Valdres var på leting etter i dag
når vi hadde en dag til fri disposisjon.

Og vi fant – vi fant!

Dagen starter med busstur til Santa Cruz. Deretter går turen
videre med buss inn på Anaga-halvøya retning Almáciga og Taganana. To små
landsbyer på nord-vest kysten av Tenerife.

Og FOR en busstur!

Busstur med upåklagelig utsikt

Det går oppover, oppover, oppover. Hårnålssvinger i hopetall. Stuuuuupbratte
skråninger gliser mot oss der vi sitter måpende i bussen og utstøter små klynk.
Det strømmer ut setninger som ikke egner seg på trykk…

Det hele kulminerer når vi når toppen.

Busstur på Besseggen – rett og slett!

Deretter bikker det utfor, retning kysten.

Langt der nede ser vi små, hvite hus slengt inn mot fjellveggen og bølger som
slår hissig inn mot land.

Vel nede og fremme i Almáciga sender vi varme tanker til
sjåføren som tok oss trygt frem.

Vi trasker rund i landsbyen. Følger etter en lokal dame i
håp om at hun skal føre oss til et spisested. Men hun skulle visst hjem. Vi
snur.

Berit med Almaciga i bakgrunnen

Berit ved Roque de las Bodegas - mellom Almaciga og Taganana

Vi skjønner til slutt at matservering kan vi se langt etter i denne landsbyen.
Dermed rusler vi tilbake 500 meter til Roque de la Bodegas nede ved stranden
hvor vi så fire, fem restauranter når vi passerte med bussen. Vi velger Casa
Africa. Og vi angrer IKKE.

Dette er perfekt – intet mindre.

Berit nyter tradisjonsrik mat på Casa Africa

Nam Nam...

Blå og hvitrutede duker. Santi, kelneren som ser ut som en
værbitt sjømann skøyer med oss mens han smilende forklarer menyen på spansk.
Africa, ja – hun heter faktisk det, den gamle damen som har drevet restauranten
i et titalls år. Opprinnelig var den for sjømenn. Hun vagger rundt i lokalet i sin
omfangsrike kropp og har full kontroll over sine tallrike ansatte. Gamle,
værbitte menn nipper til vin servert i melkeglass. Dette er ekte and I love it!

Verdens hyggeligste kelner, Santi, og Mama Twiga

Husets spesialitet er blekksprut. Vi slår til. Etter få
minutter gafler vi innpå den beste blekkspruten ever. Salte, herlige
kanaripoteter dyppes i en himmelsk oljedipp. Til slutt kommer en grillet fisk
type ukjent, og for første gang spiser jeg skinnet på en fisk. Husets vin slår
følge gjennom hele måltidet, og da spiller det ingen rolle at regnet plasker
ned utenfor dette funnet av en restaurant. Måltidet avsluttes med to…eller var
det tre…barraquitas tilberedt av Africas kyndige hånd.

Tidenes beste blekksprut

A REAL GEM du bare MÅ få med deg når du er på Tenerife.

Øre av metthet og veldig fornøyde tar vi bussen de få kilometerne
til Taganana. Her er det lett å finne roen. Stupbratte fjell og et frådende
hav. Det er ingen overdrivelse å kalle det for dramatiske omgivelser. Stillhet
ispedd fuglekvitter. Fornøyde vandreturister som smilende slentrer gjennom de
trange gatene. Her er det godt å være.

Matgilde

Vi skulle kanskje ikke ha takket ja til tilbudet om ost ved
siden av den hjemmelagede rosévinen på den lokale baren. Det viser seg at til
osten kommer enda flere poteter…

Takk du lille pusekatt som hjelper overmette oss med å spise opp maten.

Usannsynlig mette sleper vi oss inn på bussen som tar oss
tilbake til Santa Cruz. Igjen får vi en spektakulær og uforglemmelig bussreise
tilbake samme vei som vi kom fra.

A perfect day!

Blomst i Taganana

FAKTA:

Buss 102 eller 103 fra Puerto de la Cruz til Santa Cruz
Buss 246 fra Santa Cruz til Almáciga / Taganana

Med "kledelige" hodeplagg inntar vi Vindgrotten, Cueva del Vinto

Berit hadde lest i programmet at dagens tur gikk til VINgrotten. Det blir jo stas, tenkte hun. Når hun så oppdager at hun har lest litt for kjapt og at turen går til VINDgrotten, ikke VINgrotten, ser jeg et aldri så lite drag av skuffelse i øynene hennes. Men en barraquito og en grotteguide som stiller i klasse med Knut Jørgen Røed Ødegård hva gjelder entusiasme, redder dagen for Berit.

Cueva del Vinto, vindgrotten, er altså dagens mål. Vi kjører vestover en halvtimes tid til vi kommer til Icod de Los Vinos. Der tar vi av og kjører oppover. Og da mener jeg OPPOVER. Riperbakken i Hønefoss kan bare gå og legge seg. Tanken går til Vikersundbakken. Ok, kanskje litt overdrevet. Men det er så bratt her at faren er stor for å velte når du krysser gaten dersom du ikke lener deg 30 grader retning oppover. Når vi får høre at de lokale setter utfor bakkene her på trebrett under vinfestivalen i november, tenker vi: «galskapen lenge leve».

Tavernaen ved vindgrotten kan anbefales - Her er det BRATT!!!

Første stopp er den lille tavernaen utenfor infosenteret til Vindgrotten. Her anbefaler Kerstin, vår TEMA-guide, oss å teste ut den lokale kaffedrikken «barraquito». Nyyydelig. Drikken bestående av kaffe, appelsinlikør, kondensert melk og en liten bit av et sitronskall smaker himmelsk – intet mindre.

Lykken er en barraquito på morgenkvisten

For vel hundre år siden «oppdaget» en gammel dame og hennes geiter Vindgrotten. Hun ramlet nedi, overlevde og ble funnet. Slik har det seg at vi i dag kan besøke verdens største underjordiske labyrint av lavakanaler.

Dragan, vår entusiastiske og svært kunnskapsrike grotteguide, tar oss med på en times reise i lavaens verden. Først teoretisk, deretter med besøk i grotten. Utstyrt med mer eller mindre kledelige hjelmer og hodelykt er vi klare til å innta grotten. Jeg har vært i en del grotter tidligere, men ingen så spennende som denne. Det hjelper nok at Dragan er en dyktig pedagog og en aldri så liten skøyer, men det er virkelig interessant å se hva lavaen har designet og som befinner seg under føttene våre.

Ingrid og Erik klare for gruveekspedisjon

Når vi på slutten av turen slukker alle lyktene og vi omgis av et totalt mørke, da får jeg en opplevelse av hvordan det må være å være blind. Tanken går til den blinde damen i «Ingen grenser» på NRK som spant opp Snøhetta som en fjellgeit. Hvordan er det mulig? Vi fikk puls i 200 når Dragan lurte oss til å tro at vi skulle gå noen meter med slukket lys.

Er du på Tenerife så ta turen til Vindgrotten. Snart starter de også opp med «adrenalinturer» hver søndag. Hva nå det måtte være. Og du – glem ikke barraquitoen!

Blomsterprakt ved Vindgrotten

Berit 163 cm når nye høyder

Som en cupcake stiger den frem idet vi passerer 2000 moh. Og skylaget, som har skapt mange sukk og stønn nede i Puerto de la Cruz, forlates. Teide, Spanias høyeste fjell (3718 moh), troner plutselig majestetisk foran oss. Og FOR et fjell! Selv for ei som har høydeskrekk på nivå elleve (på en skala fra en til ti), kribler det etter å komme seg på toppen. Det er tross alt ingen som ikke har overlevd gondolturen opp til toppen, eller nesten toppen. De 200 siste meterne må du nemlig ta beina fatt. Men siden det bare er 100 personer pr. dag som får lov å ta turen, må det søkes (via nettet) for å få «time», og vi er for sent ute til å få tillatelse i denne omgang. Uansett er det ikke topptur som står på programmet i dag, men «vandring» som svenskene kaller det, i nasjonalparken Las Canadas del Teide.

Spanias høyeste fjell Teide, 3718 moh.

Vi befinner oss 2100 moh. i et landskap vi valdresinger ikke har sett maken til. Valdresflya blir liksom ikke helt det samme…Øya Tenerife er en stor vulkan, og på denne befinner det seg flere andre vulkaner. Blant annet Teide, som visstnok er for en ungdom å regne. Dog er den verdens tredje største vulkan med sine 8000 meter, regnet fra topp til bunn (under havoverflaten). Du må til Hawaii for å finne de to største.

Den vulkanske aktiviteten har laget et merkelig og fascinerende landskap. Forestill deg en blanding av månelandskap med Ville Vesten. Det mangler bare at John Wayne kommer ridende.

Lavaformasjoner i alle tenkelige varianter. Ru, spisse og noen glatte. Høye og lave. Sort, rød og gulaktig.  Porøse, andre harde. Dottet med puter av margeritter (som dessverre ikke blomstrer nå) og små busker er det et syn som får hodet til å snurre rundt 360 grader i høyt tempo. Som små unger på tivoli snakker vi i munnen på hverandre og peker: «se på den!» «Oj, den var stilig!» «Og den!». Så om du tror at stein er kjedelig, da tar du feil.

Nahid og Berit tar en pust i bakken

Munter familie på tur

Vandringsturen her ved foten av Teide går i lett terreng fra gondolbanen til paradoren. Åtte-ni kilometer i bedagelig tempo og med flere pauser gjør at turen er overkommelig for de aller fleste. Solen skinner, men noe særlig mer enn ti grader tror jeg ikke det er. Jeg dropper solkrem. Her gjør vi nemlig alt for å sikre oss de få solstrålene vi finner denne uken.

Vel fremme ved paradoren kommer after-ski-følelsen sigende når sprudledråper nytes i solveggen.

Velfortjent "After-ski" ved foten av Teide 2100 moh.

Det er forresten veldig hyggelig å traske rundt med TEMA-gjengen. Vi blir bedre og bedre kjent for hver dag som går. Nevnes kan vel også at min medbrakte «modell», Berit, stortrives i rollen, og tar nå på seg oppdrag for hele gruppen. Ingen tvil om at teaterdamer liker seg i rampelyset.

(Onsdag: Flaks at turen til Teide var i går og ikke i dag…Veiene var nemlig stengt i dag pga SNØ)

Fargerik husrekke i Orotava

Etter vel ett døgn på Tenerife og Puerto de la Cruz er øya allerede godt i gang med å overøse meg med inntrykk. Gode sådan. Etter en sprudlende start på dagen med champagne til frokost går turen til La Orotava. Byen som er kjent for sine bratte gater og herskapelige hus med elegante balkonger.

Papegøyeblomst, tror vi...

Husene har en fargepalett langt fra det du finner på hjemlige breddegrader. Varme, men samtidig sterke farger. Mer skal det ikke til for å få to valdresdamer i godt humør. Tanken slår meg – hvorfor i all verden har jeg hvitt hus når det finnes så mange flotte farger? Kanskje fordi jeg bor i Norge, og der blir du sett rart på om du maler huset ditt i sprudlefarger.

La Orotava

La Laguna, øyas tidligere hovedstad og nest største by etter Santa Cruz, er neste stopp. Mens La Orotava er bratt og kronglete er La Laguna paddeflat med snorrette gater. Her finnes heller ingen bymur. Her snakker vi banebrytende byplanlegging på 16-hundretallet. Og av den grunn befinner da også byen seg på UNESCOs verdensarvliste. Oppsummert en by med masse sjarm.

Berit i La Laguna

Tid for mat!

Pub til pub er en tur-form de fleste av oss kjenner og har testet ut – med varierende hell. I dag tester jeg for første gang en litt annen variant, nemlig tapas til tapas. Mer riktig er det nok å si tesca til tesca, for det er det de heter de små, koselige oasene som serverer tapasretter i uformelle, enkle og veldig trivelige omgivelser. Vi inntar La Lagunas tapasgate og etter tre tesca-stopp med påfyll av  nydelige tapasretter og vin fra Tenerife er plutselig TEMA-gjengen blitt litt bedre kjent.

Fristende skinker i koselig tasca (tapasbar) i La Laguna

Skal vi snakke om været? Ok, vi er ikke solbrente! Som eneste shortsbruker i dag blir gåsehuden til slutt så plagsom at jeg kjøper meg en langbukse i La Laguna. Det er dessverre langt kaldere her enn det som er normalt på denne årstiden. Men vi velger å fokusere på at det tross alt er 25 grader varmere enn hjemme. Så det så!

Berit i La Orotava - ikke solbrent, men like blid

I morgen går turen til nasjonalparken Las Cañadas del Teide. Gleder meg til å få et nærmere innblikk i noen av øyas 2000 plantevekster til tross for mine anti-grønne fingre.  Utsikten fra 2000-meters høyde blir også en høydare, bokstavelig talt.

I morgen går turen til foten av Teide

Foto: Star Tour

Det nærmer seg avreise på min andre tur som reporter for Star Tour TEMA. Denne gangen går turen til Tenerife, og jeg gleder meg. Ikke bare fordi det skal bli godt med sol og varme, men mest fordi jeg vet at turen kommer til å gi meg nye minner for livet. Med Nilcruiset friskt i minne er forventningene høye til hva vi kommer til å oppleve med TEMA.

Denne gangen blir gubben hjemme og jeg tar med min barndomsvenninne Berit fra Valdres. Hun er vant til å rase rundt i fjellene i Øystre Slidre, så jeg tror vandreturene  vi skal på i pinjeskog, lavasletter, vulkanske grotter, raviner og frodige fjellsider vil være et eldorado for henne. Jeg gleder meg spesielt til å besøke små landsbyer som er «kastet» inn i åssiden, langt fra masseturismen.

Foto: Star Tour

Ellers er det vel ingen hemmelighet at vinsmaking og gode måltider er noe vi begge ser frem til. Det er lagt inn en «fridag» uten fastlagt program, og da er planen at vi tar turen til topps på Teide, Spanias høyeste fjell 3718 m.o.h. Selv om jeg ikke så annet enn taket i gondolen på turen opp til Table Mountain i Cape Town, så er jeg evig optimist og tror at neste gondoltur går sikkert mye bedre. Opp skal vi, Berit, åkke som!

Har du lyst til å slå følge med to valdresinger til Tenerife, så følg med på bloggen min og TEMAs facebooksider fra 12. februar.

For å korte ned ventetiden fant jeg ut at en impulstur til Sør Afrika var like greit…I skrivende stund befinner jeg meg derfor på flyplassen i Johannesburg. Å REISE ER Å LEVE, glem ikke det dere 

Den eldre mannen jeg møtte i Edfu-tempelet

Det er mannen i den bitte lille dagligvaresjappa på hjørnet som nysgjerrig spør oss om hvem vi er og hva vi synes om landet hans. Han vil så gjerne at vi skal like det. Så er det Ahmed på båten som stolt forteller at i dag ble han pappa til lille Hela, og båtens andre Ahmed som like stolt viser frem et bilde av sin lille ettåring.

Ahmed på Nile Empress

Hestekusken som takket for oppgjøret vi ga han etter turen, men som lurte på om ikke Suzy, hesten hans, skulle få litt driks…

Hestekusken som lurte på driks til hesten sin

Nubieren, Mohammed, som tar oss med på tur i den nubiske landsbyen sin. Han er stolt som en hane av folket sitt og av landsbyen sin. Så er det han i krydderbutikken som mikser oljer, te og krydder til oss, og ler så han rister når han forteller om kompisen som spiste en solid bit av en tørket krokodillepenis og havnet hos legen….gjett hvorfor…Når vi senere passerer butikken hans igjen gir han meg en pimpstein.

Nubieren Mohammed som er så stolt av landsbyen og folket sitt

Det er alle selgerne som er spinnville og som ikke har skjønt at for å selge til oss europeere kan de ikke overfalle oss med varene sine. Vær bestemt om du ikke vil handle, men hiss deg ikke opp eller irriter deg, for “this is Africa”.

Det er møtene med alle barna. De som selger ett eller annet, de som tigger, eller de som bare leker i gaten. Alle med store brune øyne som har en tendens til å gjøre denne dama litt vel blaut. Det er klemmene jeg får og hendene jeg trykker.

En liten jente vi møtte i den nubiske landsbyen

Møtene med kristne og muslimer som alle har sine historier å fortelle. Han som tjener 300 kroner i måneden, men jobber 15 timer om dagen. Han må bo med kone og barn hos foreldrene sine, men allikevel er han blid som en sol og hjelpsomheten selv. Han er jo en av de heldige som tross alt har en jobb å gå til. De har et felles ønske, muslimene og de kristne jeg har møtt: Ønsket om et demokratisk og fredelig Egypt. De håper revolusjonen i februar og det kommende valget i november blir et langt skritt i riktig retning.

De jeg har snakket med hevder at konflikten mellom kristne og muslimer er sterkt overdrevet gjennom media. Det er noen ekstremister på begge sider som ødelegger for oss alle. I virkeligheten er vi venner og kolleger uavhengig av religion her i øvre (sør) Egypt, forteller de meg. Så da velger jeg å tro dem, for det er ingenting av det vi har sett eller opplevd som skulle tilsi noe annet.

For ikke å glemme den noe pussige kelneren på Winter Palace i Luxor, det ærverdige hotellet hvor Agatha Christie skrev “Døden på Nilen”. Han forteller oss plutselig at han drømmer om en annen dame enn sin kone, nemlig Fatima, og må derfor ligge på eget soverom. Han er redd kona skal drepe han. Og så skoggerler han.

Det siste Emad, vår eminente lokalguide, sier til oss før vi forlater Nilen er: -For seks måneder siden hadde jeg ikke jobb (fordi turistene forsvant etter revolusjonen i februar), men det har jeg nå – takket være dere. Millioner av mennesker trenger dere i Egypt, “so don’t forget us, Mama Twiga”, avslutter han smilende, henvendt til meg.

Nei, Emad, jeg kommer ikke til å glemme verken deg, Nilen eller Egypt. Jeg håper mange tar turen til dette fantastiske landet og da spesielt til Nilen. Det er nemlig der du treffer det ekte Egypt og de trenger sårt ditt besøk. God tur!

Ann-Sofi og Markus, mor og sønn fra Sverige storkoste seg på turen

Det er kanskje noen av dere som tenker at båtcruise er for de “godt voksne” (55+), og ikke for “oss” unge. Kanskje har du også tenkt at dette må da bli kjedelig i lengden. Jeg må nok innrømme at slike tanker har streifet meg også…..før jeg selv plutselig befinner meg på et båtcruise på Nilen. Det viser seg at jeg har tatt fullstendig feil, for til min forbauselse er det ikke kjedelig et sekund.

Kombinasjonen av kulturhistorie og slaraffenliv er helt perfekt for oss som liker å oppleve nye kulturer og synes det er spennende med historie, men samtidig vil få bort gråfargen i fjeset og liker å slappe av med et glass rosé eller to ved bassengkanten. Ole Brum-filosofien slår til: Ja takk, begge deler.

Kjell Magne slapper av på dekk med en bok...lettere solbrent...

På vårt cruise har det vært en salig blanding av gammelt og ungt. Fra eldstemann på 84, sprek som en fole og med livsfilosofien “Jeg kan da ikke sitte hjemme og vente på å dø” til Maren på 11 som kan mer om egyptiske faraoer og guder enn de fleste av oss andre.

Maren og mamma Vigdis er på jentetur på Nilen

Den forholdsvis vesle gruppen vår har blitt bedre kjent for hver dag, og alle som en gir uttrykk for at de  stortrives både i gruppen og med turopplegget. Jeg for min del vil gjerne bevare kontakten med dem jeg ble best kjent med.

Hvem hadde vel trodd at dama med båtskrekk skulle bli cruisefrelst…vel og merke cruise hvor jeg ser land…

Aswan er byen jeg ikke hadde hørt navnet på for litt over en måned siden. Nå har Nile Empress lagt til kai i byen, den sørligste i Egypt. Så her befinner jeg meg altså - i Aswan.  Rart hvor raskt ens horisonter bokstavelig talt kan bli utvidet. Kjenner at jeg liker det.

Byen ligger ved Nilens første katarakt (vannfall) og var i tusenvis av år endemål for den gamle handelsveien fra Afrika.

Ja, hva skal jeg si…Fortryllende kanskje. Er ikke et ord jeg vanligvis bruker, men her synes jeg jammen det passer. For hør bare: Ørkensanden er rødere her enn lenger nord. Den strekker seg helt ned til Nilen og små fjell dekket av sand kneiser som pyramider mot solen. Mye sand, ja visst, men de grønne, tropiske oasene rundt mengder av granittstein gjør at du tenker: “Jøss, så frodig”. Ute i elven ligger øyene. Det er mange av dem. Den største og mest kjente er Elefantøya, hvis navn oppgis å stamme fra de store granittblokkene på sørenden av øya som ser ut som badende elefanter. De gamle, karakteristiske fiskebåtene, de såkalte feluccaene, seiler på kryss og tvers i elven og gjør maleriet komplett sammen med selve byen som ligger på østbredden. Får litt old fashion english feeling av å være her, så kanskje jeg bør slå om til upper class english nå…

Felucca-båt

Første utflukt går til Høydammen, Nassers storverk. Det er voldsomme dimensjoner vi ser, men spesielt pent er det ikke. Krokodiller ser vi heller ikke. Jeg tenker på at byggingen av dammen medførte at rundt 100.000 nubiere ble tvangsflyttet når landområdet deres ble oversvømt av verdens største kunstige innsjø, Nassersjøen.

Høydammen med utsikt over Nassersjøen

Neste stopp – Den ufullendte obelisken. Granitt-steinbruddet i Aswan er stedet hvor materiale til mange templer er hentet fra. Her finner vi den ufullendte obelisken som man ikke er sikker på hvilken farao som har bestilt. Det gikk imidlertid skeis med uthoggingen da det oppsto en sprekk, så det ble aldri verdens største obelisk på 42 meter og 1200 tonn.

Maren og Vigdis foran den ufullendte obelisk

Denne karen brukte turen i steinbruddet til en liten treningsøkt

Det er mye å se og oppleve i Aswan. Du kan for eksempel ta turen til templene i Abu Simbel som ble flyttet på initiativ fra UNESCO på 60-tallet slik at de ikke skulle forsvinne i Nassersjøen. Det er flere timers busstur dit, nesten på grensen til Sudan, men de som tar turen snakker om at dette er turens høydepunkt. Grytidlig oppstart før klokken tre om morgenen er litt i tidligste laget for meg denne gangen, men jeg angrer meg…Tur med en felucca-båt anbefales også og hvorfor ikke en tur til den botaniske hagen. Vi har også en fantastisk tur til en nubisk landsby på Elefantøya. Den skal du få vite mer om senere.

Souken i Aswan må oppleves, men hold på verdisakene. Småguttene er ramme til å stjele. Vi tar turen på sen ettermiddag og har ingen problemer med tjuvradder. De har tydeligvis respekt for Hønefosspolitiet. Med hesteskyss frem og tilbake og et par timer inne i souk-kaoset får jeg masse underholdning og energi. Souk er gøy!