TEMA «Tenerife et kontinent», sier jeg spørrende til dama i
Star Tour-uniform som møter oss i ankomsthallen på flyplassen. Smilende
forteller hun oss hvor vi skal gå for å møte resten av TEMA-gjengen.

Vi rusler bort til møteplassen for TEMA. Kikker oss nysgjerrig rundt. Hvem er det vi skal tilbringe uken sammen med, mon tro? De som reiser sammen står i små grupper. De snakker lavmælt. Virker kanskje litt beskjedne? Det samme tenkte jeg første dag på forrige TEMA-tur (til Nilen). Bare vent, Berit – det går ikke lenge før vi føler at vi er på tur med storfamilien, smiler jeg overbevisende til min reisekompanjong fra Valdres.

Og visst får jeg rett.

Ikke noe å si på humøret til disse tre - Ingrid, Anne og Erik

Noen få dansker og omtrent «hærte ta hårt» med svensker og
nordmenn. Til sammen 29 med reiseleder Kjerstin, benker seg to ganger daglig
rundt hotellets langbord.

TEMA-gjengens langbord på Gran Hotel El Tope

Noen er på tur alene. Et ektepar har tatt med sine sønner og
svigerdøtre for å feire fars 70-års dag. Forresten en av de triveligste
familiene jeg har møtt noensinne. Så har vi de to koselige søstrene. Det er venninner
på tur, men de aller fleste er ektepar. Alene eller sammen – spiller ingen
rolle. Her blir alle inkludert. I tillegg til langbordfellesskapet er vi sammen
på bussturer, hvorav flere med høyt adrenalinnivå. For ikke å snakke om de
mange, koselige lunsjene på tapasrestauranter og vingårder.

Odd og Berit tar hodeplagget med godt humør...før hjelmen settes på og de er klare for grottetur

Ut på tur - aldri sur

Vi trasker sammen i naturskjønt terreng ved foten av Teide og i nasjonalparkene Teno og Anaga. Under jorden i lavagrotter. Og gatelangs i koselige byer. Vi blir bedre og bedre kjent for hver dag – med noen selvfølgelig mer enn andre.

Utsikten nytes - sammen

Det er nesten snålt hvordan vi raskt får en fellesskapsfølelse
med mennesker vi for få dager siden ikke ante at fantes. «Bånding», kaller
turens yngste på 27 år fenomenet. «Nå er det TEMA-turer som gjelder», utbryter
forloveden hennes. Ikke rart det ble mange håndtrykk og klemmer på flyplassen.

Berit og Nahid fant tonen

Visste du at karnevalet på Tenerife og da spesielt i
hovedstaden Santa Cruz er det nest største i verden etter Rio? Det visste ikke
vi, men etter et dagsbesøk i Santa Cruz forsto vi at det var noe stort på gang.

I nesten hver butikk var det salg av karnevalsutstyr, både
ferdig sydd og stoffer i tusenvis av meter. For teaterdama Berit var dette intet
mindre enn et eldorado. Og jammen fant hun seg utstyr til vårens
teateroppsetning også.

Karnevalet i Santa Cruz er altså det desidert største på
øya, men karnevalet i «vår» by, Puerto de la Cruz, var ikke noe å kimse av det
heller. Sambarytmer som gjorde det umulig å stå stille. Kostymer i de mest
kreative varianter båret av smilende og dansende mennesker i alle aldre. Her
var det umulig og ikke bli revet med. Nå forstår vi hva som menes med uttrykket
«Sambaen er løs».

Er du på Tenerife i disse dager, gå ikke glipp av
festlighetene!

Denne var det noe kjent ved...

Etter torsdagens heftige busstur trodde vi ikke at det kunne
bli brattere. Feil! Veien til landsbyenm eller ørneredetm Masca på nordvestkysten av Tenerife er i overkant av hva sarte valdreshjerter tåler. Men fy så GØY! Det blir dårlig med bilder fordi fotografen sitter og klamrer seg til setet i bussen.

Masca

Vel fremme i Masca har jeg lyst til å rundkysse sjåføren i ren takknemlighet,
men dropper det så ikke Berit skal skjemmes over meg. Guiden, vår venn Pedro,
kan fortelle at pytt, pytt, denne veien er barnemat. Egentlig skulle vi kjørt
en annen vei som er myyyyye brattere og mer svingete, men på grunn av snø i
fjellet droppet vi den i dag. Veiene på Vestlandet imponerer ikke etter dette.

Masca er landsbyen på åskammen, ikke ulikt Besseggen, men
med mye mer vegetasjon. Det bor 150 innbyggere her og jeg håper for deres skyld
at de ikke er dagpendlere…

Åskam som viser kontrastene i naturen fra nord- og sør vær

Etter en liten stopp med en styrkende barraquito for å roe
nervene, tar vi veien tilbake noen kilometer. Vi stopper ved Mirador de la Cruz
de Hilda i Parque Rural de Teno, et av de flotteste naturområdene på Tenerife. Det
er klart for dagens vandring.

Pedro guide

Damer på tur i Tano

Turen tar vel en time og går i nydelige omgivelser på
grensen mellom nord- og sør vegetasjon. Det er fascinerende å se hvordan
naturen er forskjellig på hver side av en åskam på grunn av vær og vind. Og
utsikten er det ingenting å si på.

Wenche og Berit i Tano

Dagen etter tar vi igjen turen til nordøstsiden og
Anaga-halvøya (Parque Natural de Anaga). Dagens vandring er kort, men traskende
på «hovedveien» mellom Carboneras til Chinamada (der for øvrig veien stopper og
går over i en sti videre til Punta del Hidalgo), blir sansene igjen overveldet
av hva naturen har å by på.

Den lille byen Carboneras på Anaga-halvøyen

Chinamada på Anaga-halvøyen

Hjelpemiddel for bøndene til å frakte utstyr og avlinger opp og ned fra ravinene

Etter disse to dagene med overdoser av utsikt og
naturopplevelser, hva er vel bedre enn å fordøye inntrykkene med velsmakende
lunsjer i rustikke omgivelser på henholdsvis Restaurant El Palmar og vingården Bodega
Monje (http://www.rutasyvinos.com/ingles/bodegas/bodega5.htm)

Små landsbyer i ulendt terreng. Møter med lokalbefolkningen
og inntak av lokale spesialiteter på tradisjonsrike og uformelle spisesteder.
Bedre opplevelser finnes ikke.

Det var dette damene fra Valdres var på leting etter i dag
når vi hadde en dag til fri disposisjon.

Og vi fant – vi fant!

Dagen starter med busstur til Santa Cruz. Deretter går turen
videre med buss inn på Anaga-halvøya retning Almáciga og Taganana. To små
landsbyer på nord-vest kysten av Tenerife.

Og FOR en busstur!

Det går oppover, oppover, oppover. Hårnålssvinger i hopetall. Stuuuuupbratte

skråninger gliser mot oss der vi sitter måpende i bussen og utstøter små klynk.
Det strømmer ut setninger som ikke egner seg på trykk…

Det hele kulminerer når vi når toppen.

Busstur på Besseggen – rett og slett!

Deretter bikker det utfor, retning kysten.

Langt der nede ser vi små, hvite hus slengt inn mot fjellveggen og bølger som
slår hissig inn mot land.

Vel nede og fremme i Almáciga sender vi varme tanker til
sjåføren som tok oss trygt frem.

Vi trasker rund i landsbyen. Følger etter en lokal dame i
håp om at hun skal føre oss til et spisested. Men hun skulle visst hjem. Vi
snur.

Berit med Almaciga i bakgrunnen

Berit ved Roque de las Bodegas - mellom Almaciga og Taganana

Vi skjønner til slutt at matservering kan vi se langt etter i denne landsbyen.
Dermed rusler vi tilbake 500 meter til Roque de la Bodegas nede ved stranden
hvor vi så fire, fem restauranter når vi passerte med bussen. Vi velger Casa
Africa. Og vi angrer IKKE.

Dette er perfekt – intet mindre.

Berit nyter tradisjonsrik mat på Casa Africa

Nam Nam...

Blå og hvitrutede duker. Santi, kelneren som ser ut som en
værbitt sjømann skøyer med oss mens han smilende forklarer menyen på spansk.
Africa, ja – hun heter faktisk det, den gamle damen som har drevet restauranten
i et titalls år. Opprinnelig var den for sjømenn. Hun vagger rundt i lokalet i sin
omfangsrike kropp og har full kontroll over sine tallrike ansatte. Gamle,
værbitte menn nipper til vin servert i melkeglass. Dette er ekte and I love it!

Verdens hyggeligste kelner, Santi, og Mama Twiga

Husets spesialitet er blekksprut. Vi slår til. Etter få
minutter gafler vi innpå den beste blekkspruten ever. Salte, herlige
kanaripoteter dyppes i en himmelsk oljedipp. Til slutt kommer en grillet fisk
type ukjent, og for første gang spiser jeg skinnet på en fisk. Husets vin slår
følge gjennom hele måltidet, og da spiller det ingen rolle at regnet plasker
ned utenfor dette funnet av en restaurant. Måltidet avsluttes med to…eller var
det tre…barraquitas tilberedt av Africas kyndige hånd.

Tidenes beste blekksprut

A REAL GEM du bare MÅ få med deg når du er på Tenerife.

Øre av metthet og veldig fornøyde tar vi bussen de få kilometerne
til Taganana. Her er det lett å finne roen. Stupbratte fjell og et frådende
hav. Det er ingen overdrivelse å kalle det for dramatiske omgivelser. Stillhet
ispedd fuglekvitter. Fornøyde vandreturister som smilende slentrer gjennom de
trange gatene. Her er det godt å være.

Matgilde

Vi skulle kanskje ikke ha takket ja til tilbudet om ost ved
siden av den hjemmelagede rosévinen på den lokale baren. Det viser seg at til
osten kommer enda flere poteter…

Takk du lille pusekatt som hjelper overmette oss med å spise opp maten.

Usannsynlig mette sleper vi oss inn på bussen som tar oss
tilbake til Santa Cruz. Igjen får vi en spektakulær og uforglemmelig bussreise
tilbake samme vei som vi kom fra.

A perfect day!

Blomst i Taganana

FAKTA:

Buss 102 eller 103 fra Puerto de la Cruz til Santa Cruz
Buss 246 fra Santa Cruz til Almáciga / Taganana

Med "kledelige" hodeplagg inntar vi Vindgrotten, Cueva del Vinto

Berit hadde lest i programmet at dagens tur gikk til VINgrotten. Det blir jo stas, tenkte hun. Når hun så oppdager at hun har lest litt for kjapt og at turen går til VINDgrotten, ikke VINgrotten, ser jeg et aldri så lite drag av skuffelse i øynene hennes. Men en Barraquito og en grotteguide som stiller i klasse med Knut Jørgen Røed Ødegård hva gjelder entusiasme, redder dagen for Berit.

Cueva del Vinto, Vindgrotten, er altså dagens mål. Vi kjører vestover en halvtimes tid til vi kommer til Icod de Los Vinos. Der tar vi av og kjører oppover. Og da mener jeg OPPOVER. Riperbakken i Hønefoss kan bare gå og legge seg. Tanken går til Vikersundbakken. Ok, kanskje litt overdrevet. Men det er så bratt her at faren er stor for å velte når du krysser gaten dersom du ikke lener deg 30 grader retning oppover. Når vi får høre at de lokale setter utfor bakkene her på trebrett under vinfestivalen i november, tenker vi: «galskapen lenge leve».

Tavernaen ved Vindgrotten kan anbefales - Her er det BRATT!!!

Første stopp er den lille tavernaen utenfor infosenteret til Vindgrotten. Her anbefaler Kerstin, vår TEMA-guide, oss å teste ut den lokale kaffedrikken «Barraquito». Nyyydelig. Drikken, bestående av kaffe, appelsinlikør, kondensert melk og en liten bit av et sitronskall, smaker himmelsk – intet mindre.

Lykken er en Barraquito på morgenkvisten

For vel hundre år siden «oppdaget» en gammel dame og hennes geiter Vindgrotten. Hun ramlet nedi, overlevde og ble funnet. Slik har det seg at vi i dag kan besøke verdens største underjordiske labyrint av lavakanaler.

Dragan, vår entusiastiske og svært kunnskapsrike grotteguide, tar oss med på en times reise i lavaens verden. Først teoretisk, deretter med besøk i grotten. Utstyrt med mer eller mindre kledelige hjelmer og hodelykt er vi klare til å innta grotten. Jeg har vært i en del grotter tidligere, men ingen så spennende som denne. Det hjelper nok at Dragan er en dyktig pedagog og en aldri så liten skøyer, men det er virkelig interessant å se hva lavaen har designet og som befinner seg under føttene våre.

Ingrid og Erik klare for grotte-ekspedisjon

Når vi på slutten av turen slukker alle lyktene og vi omgis av et totalt mørke, da får jeg en opplevelse av hvordan det må være å være blind. Tanken går til den blinde damen i «Ingen grenser» på NRK som spant opp Snøhetta som en fjellgeit. Hvordan er det mulig? Vi fikk puls i 200 når Dragan lurte oss til å tro at vi skulle gå noen meter med slukket lys.

Er du på Tenerife så ta turen til Vindgrotten. Snart starter de også opp med «adrenalinturer» hver søndag. Hva nå det måtte være. Og du – glem ikke Barraquitoen!

Blomsterprakt ved Vindgrotten

Berit 163 cm når nye høyder

Som en cupcake stiger den frem idet vi passerer 2000 moh. Og skylaget, som har skapt mange sukk og stønn nede i Puerto de la Cruz, forlates. Teide, Spanias høyeste fjell (3718 moh), troner plutselig majestetisk foran oss. Og FOR et fjell! Selv for ei som har høydeskrekk på nivå elleve (på en skala fra en til ti), kribler det etter å komme seg på toppen. Det er tross alt ingen som ikke har overlevd gondolturen opp til toppen, eller nesten toppen. De 200 siste meterne må du nemlig ta beina fatt. Men siden det bare er 100 personer pr. dag som får lov å ta turen, må det søkes (via nettet) for å få «time», og vi er for sent ute til å få tillatelse i denne omgang. Uansett er det ikke topptur som står på programmet i dag, men «vandring» som svenskene kaller det, i nasjonalparken Las Canadas del Teide.

Spanias høyeste fjell Teide, 3718 moh.

Vi befinner oss 2100 moh. i et landskap vi valdresinger ikke har sett maken til. Valdresflya blir liksom ikke helt det samme…Øya Tenerife er en stor vulkan, og på denne befinner det seg flere andre vulkaner. Blant annet Teide, som visstnok er for en ungdom å regne. Dog er den verdens tredje største vulkan med sine 8000 meter, regnet fra topp til bunn (under havoverflaten). Du må til Hawaii for å finne de to største.

Den vulkanske aktiviteten har laget et merkelig og fascinerende landskap. Forestill deg en blanding av månelandskap med Ville Vesten. Det mangler bare at John Wayne kommer ridende.

Lavaformasjoner i alle tenkelige varianter. Ru, spisse og noen glatte. Høye og lave. Sort, rød og gulaktig.  Porøse, andre harde. Dottet med puter av margeritter (som dessverre ikke blomstrer nå) og små busker er det et syn som får hodet til å snurre rundt 360 grader i høyt tempo. Som små unger på tivoli snakker vi i munnen på hverandre og peker: «se på den!» «Oj, den var stilig!» «Og den!». Så om du tror at stein er kjedelig, da tar du feil.

Nahid og Berit tar en pust i bakken

Munter familie på tur

Vandringsturen her ved foten av Teide går i lett terreng fra gondolbanen til paradoren. Åtte-ni kilometer i bedagelig tempo og med flere pauser gjør at turen er overkommelig for de aller fleste. Solen skinner, men noe særlig mer enn ti grader tror jeg ikke det er. Jeg dropper solkrem. Her gjør vi nemlig alt for å sikre oss de få solstrålene vi finner denne uken.

Vel fremme ved paradoren kommer after-ski-følelsen sigende når sprudledråper nytes i solveggen.

Velfortjent "After-ski" ved foten av Teide 2100 moh.

Det er forresten veldig hyggelig å traske rundt med TEMA-gjengen. Vi blir bedre og bedre kjent for hver dag som går. Nevnes kan vel også at min medbrakte «modell», Berit, stortrives i rollen, og tar nå på seg oppdrag for hele gruppen. Ingen tvil om at teaterdamer liker seg i rampelyset.

(Onsdag: Flaks at turen til Teide var i går og ikke i dag…Veiene var nemlig stengt i dag pga SNØ)

Fargerik husrekke i Orotava

Etter vel ett døgn på Tenerife og Puerto de la Cruz er øya allerede godt i gang med å overøse meg med inntrykk. Gode sådan. Etter en sprudlende start på dagen med champagne til frokost går turen til La Orotava. Byen som er kjent for sine bratte gater og herskapelige hus med elegante balkonger.

Papegøyeblomst, tror vi...

Husene har en fargepalett langt fra det du finner på hjemlige breddegrader. Varme, men samtidig sterke farger. Mer skal det ikke til for å få to valdresdamer i godt humør. Tanken slår meg – hvorfor i all verden har jeg hvitt hus når det finnes så mange flotte farger? Kanskje fordi jeg bor i Norge, og der blir du sett rart på om du maler huset ditt i sprudlefarger.

La Orotava

La Laguna, øyas tidligere hovedstad og nest største by etter Santa Cruz, er neste stopp. Mens La Orotava er bratt og kronglete er La Laguna paddeflat med snorrette gater. Her finnes heller ingen bymur. Her snakker vi banebrytende byplanlegging på 16-hundretallet. Og av den grunn befinner da også byen seg på UNESCOs verdensarvliste. Oppsummert en by med masse sjarm.

Berit i La Laguna

Tid for mat!

Pub til pub er en tur-form de fleste av oss kjenner og har testet ut – med varierende hell. I dag tester jeg for første gang en litt annen variant, nemlig tapas til tapas. Mer riktig er det nok å si tesca til tesca, for det er det de heter de små, koselige oasene som serverer tapasretter i uformelle, enkle og veldig trivelige omgivelser. Vi inntar La Lagunas tapasgate og etter tre tesca-stopp med påfyll av  nydelige tapasretter og vin fra Tenerife er plutselig TEMA-gjengen blitt litt bedre kjent.

Fristende skinker i koselig tasca (tapasbar) i La Laguna

Skal vi snakke om været? Ok, vi er ikke solbrente! Som eneste shortsbruker i dag blir gåsehuden til slutt så plagsom at jeg kjøper meg en langbukse i La Laguna. Det er dessverre langt kaldere her enn det som er normalt på denne årstiden. Men vi velger å fokusere på at det tross alt er 25 grader varmere enn hjemme. Så det så!

Berit i La Orotava - ikke solbrent, men like blid

I morgen går turen til nasjonalparken Las Cañadas del Teide. Gleder meg til å få et nærmere innblikk i noen av øyas 2000 plantevekster til tross for mine anti-grønne fingre.  Utsikten fra 2000-meters høyde blir også en høydare, bokstavelig talt.

I morgen går turen til foten av Teide

Foto: Star Tour

Det nærmer seg avreise på min andre tur som reporter for Star Tour TEMA. Denne gangen går turen til Tenerife, og jeg gleder meg. Ikke bare fordi det skal bli godt med sol og varme, men mest fordi jeg vet at turen kommer til å gi meg nye minner for livet. Med Nilcruiset friskt i minne er forventningene høye til hva vi kommer til å oppleve med TEMA.

Denne gangen blir gubben hjemme og jeg tar med min barndomsvenninne Berit fra Valdres. Hun er vant til å rase rundt i fjellene i Øystre Slidre, så jeg tror vandreturene  vi skal på i pinjeskog, lavasletter, vulkanske grotter, raviner og frodige fjellsider vil være et eldorado for henne. Jeg gleder meg spesielt til å besøke små landsbyer som er «kastet» inn i åssiden, langt fra masseturismen.

Foto: Star Tour

Ellers er det vel ingen hemmelighet at vinsmaking og gode måltider er noe vi begge ser frem til. Det er lagt inn en «fridag» uten fastlagt program, og da er planen at vi tar turen til topps på Teide, Spanias høyeste fjell 3718 m.o.h. Selv om jeg ikke så annet enn taket i gondolen på turen opp til Table Mountain i Cape Town, så er jeg evig optimist og tror at neste gondoltur går sikkert mye bedre. Opp skal vi, Berit, åkke som!

Har du lyst til å slå følge med to valdresinger til Tenerife, så følg med på bloggen min og TEMAs facebooksider fra 12. februar.

For å korte ned ventetiden fant jeg ut at en impulstur til Sør Afrika var like greit…I skrivende stund befinner jeg meg derfor på flyplassen i Johannesburg. Å REISE ER Å LEVE, glem ikke det dere 