Men hun gir seg ALDRI...

Årets første, og ganske sikkert siste, skitur er unnagjort. Sitter og nyter et glass rødt mens tankene farer tilbake til midten av 70-tallet. Det var da jeg begynte min skikarriere. Hvor mange ganger har jeg vel ikke hørt fra gamle tanter og onkler om da jeg gikk på Kjøsahøgda  i en alder av 4-5 år (skikkelig snaufjell OG bratt for de som ikke er kjent på Slettefjell i Valdres). Jeg fortsatte til Raudalen og tilbake til hytta til tante og onkel. Ikke sikker på hvor langt dette var, men det var LITT av en tur for ei lita jente. Ja, jeg var et naturtalent i sporet – derom hersket ingen tvil. Oppoverbakke, nedoverbakke eller lange flater – jeg behersket dem alle. Det fortsatte med skirenn. Og jeg vant – selvsagt. Både jeg og min søster vant alt vi stilte opp på av løp i bygda, og jammen så slo vi de fleste guttene også. Trente gjorde vi aldri, annet enn en og annen fjelltur med pappa. Vi hadde begge våre glansdager en tiårsperiode til vi var omtrent 14 år. Plutselig vant vi ikke alle løpene lenger. Det viste seg at de andre som konkurrerte i Valdres – de gjorde noe som ikke vi gjorde…de trente. Vi gikk hardt ut og lå i tet, men så holdt det visst ikke helt til mål. Det var da søstrene Skeie ga seg med langrenn. For det handlet jo om å vinne…Vi konverterte begge over til håndball.

Det nærmer seg 30 år siden mine glansdager i skisporet, og for å si det forsiktig: Det kjente jeg j…. godt i dag. Visst har jeg trent lår, armer og legger på Elixia i vinter for å forberede kroppen på en skitur som kanskje kom, men hjalp det? Not! Det handler visst om teknikk også. Og langrenn er ikke som å sykle, om noen påstår det.

Det er myyyye brattere enn det ser ut...

Joda, i dag så skulle vi på skitur på Ringkollen. Nydelig vær og løyper. Birkebeiner-ektemannen hadde aller nådigst lånt bort sine gamle birkebeinerski med et lass av birkebeinermerker på. Skiene var velpreparerte (det merket jeg når jeg skled på vaskeromsgulvet i «smøreboden» hans), for han vet av erfaring at bakglatte ski hos fruen fort kan ødelegge skigleden – for å si det forsiktig…. Hans gamle staver, som sikkert koster et par tusenlapper, fikk jeg også låne. Skiskoene var min datters og en 20 år gammel skidress fant jeg også i skapet. Alt lå med andre ord til rette for at fru Tvenge kunne suuuuse bortover løypene på Ringkollen og lange forbi påsketurister med stakkato-gange.

Ok, da er vi klare – KØYRA PÅ NÅ, BESTEMOR TVENGE!!!!

Hmmm…litt ustøe disse racerskiene, men det går seg vel til. Først en liten flate, så kommer de…PÅ REKKE OG RAD…oppoverbakke – nedoverbakke – oppoverbakke – nedoverbakke – oppoverbakke –  oppoverbakke – oppoverbakke – oppoverbakke – nedoverbakke….og slik fortsetter det hele jævla runden. Åååååå nå koser vi oss på påsketur…NOT! Hva pokker er kos med å skrææææve oppover i såkalt fiskebein? Hoftene er nær ved å hoppe ut av ledd og anklene har 180 graders vridning. Kan jo ikke være sunt. Jeg kjenner at jeg får lyst til å gjøre slik flere av barna vi møter gjør…slenge meg ned i løypa og grine – jeg gidder ikke mer, dette er så inn i hampen kjedelig og meningsløst. Men jeg gjør det jo ikke. Min birkebeinermann hadde neppe tilgitt meg. Apropos birkebeiner. Hvor inspirerende er det egentlig å gå sammen med en som skøyter glidende opp bakkene – de samme bakkene hvor jeg får hofteprolaps? Ikke veldig. Hvor motiverende er det å gå sammen med en som er født med ski på beina (det er for så vidt jeg også, men jeg mista dem et sted på veien) og gjør sånne elegante bevegelser som viser at han har full kontroll med disse plankene på beina. Jeg kjenner at kontrollen min synker i takt med hans elegante og kontrollerte bevegelser.

Slik ser en birkebeiner ut

Så har vi nedoverbakkene. Jeg klarer meg fiiiint i de bakkene som ikke er så bratte og jeg kan stå i sporet. Det er verre med plogebakkene. Men ikke for det, da får jeg jo hoftene på plass igjen en liten stund – før de igjen skletter ut på motsatt side. Men sånn sett er det jo greit med omtrent annenhver opp- og nedoverbakke. Holder kroppsdelene på plass, liksom.

Jeg kom meg velberget frem til Ringkollstua (litt vaffellokking gjør susen).  Yeaaaahhhh Wenche, jommen er du god! Nei, Wenche – beklager å måtte fortelle deg sannheten, men du er nok ikke hva du engang var i skisporet. – Nei, jeg er nok ikke det. Jeg synes det rett og slett er skit kjedelig å gå på ski, og spesielt når jeg må gå med en som KAN gå på ski…og det kan de jo disse birkebeinerne. MEN på AFTERSKI, DER er jeg god

Det ble ikke bruk for røde kors - denne gangen...

Til neste år skal jeg på skitur med Mali på to år. Det skal nok gå bra. Mommo skal sørge for at løypene er paddeflate – trust me, Mali

FORTSATT GOD PÅSKE FOLKENS – med eller uten ski!

Souvenirer fra mitt første møte med vietnamesisk helsevesen

Det er vel en overdrivelse å påstå at turen startet som planlagt. På flyturen fra Doha til Ho Chi Min City kjente jeg at noe ikke var som det skulle i høyre side av brystet. Det ble verre og verre utover kvelden og natta. Hver gang jeg skulle trekke inn pusten, og det er jo for så vidt ganske ofte, var det som om 100 kniver stakk meg i brystet. Å ligge var bortimot umulig, så da ble det til at natten ble tilbrakt sittende eller travende rundt på gulvet. Må nok innrømme at jeg ble litt stresset, og tanken slo meg at man jo faktisk kan få blodpropp i lungene etter lange, stillesittende flyturer. Og symptomene stemte, og nei, jeg er ikke hypokonder. Etter en natt uten søvn og med smerter som blir bare verre og verre, ringer jeg til Europeiske reiseforsikrings alarmsentral  via deres geniale app på mobilen.  Jeg får raskt kontakt med danske Håkan som er vennligheten selv. Han har imidlertid ikke veldig oppløftende nyheter i forhold til å få hjelp her i Da Lat. Ja, det finnes et lokalt sykehus her, men det er milevidt fra europeisk standard. Ok, men det må da være bedre enn ingenting, så dermed går turen til Lam Dong Provincial Hospital.

- Ja, hva skal jeg si….? Et aldri så lite kultursjokk møter meg i det jeg går inn døren på sykehuset. Et mylder av mennesker. Pasienter og hvitkledde hjelpere. – Skal vi nå se… resepsjonen hvor er den? Akkurat nå kjenner jeg at det kunne ha vært greit med en tolk, eller kunnet litt vietnamesisk. Hjelper ikke mye å kunne «hei», «ha det» og «dette smakte godt». Men en av fordelene med å være høy og hvit i huden er at du blir lagt merke til, litt sånn «neger på Ål stasjon-feeling». Nysgjerrige blikk stirrer mot meg fra alle kanter. – Hva gjør den dama her, liksom? Etter å ha spurt meg frem, dukker det opp en ung kar som påstår han kan engelsk. -What a blessing! Jeg forklarer og han forstår mer eller mindre ingenting, men han klarer om ikke annet å geleide meg til «kø-dama». Hun forstår heller ikke hva jeg sier, men trykker på knapp nr 3 (som viser seg å være til kø nr 3). Jeg fyller ut personalia på en lapp. Deretter sender hun meg opp i 2. etasje, og gir tydeligvis beskjed til en annen pasient som skal samme vei om at: «ta deg av denne dama her, du». Ok, da befinner jeg meg i 2. etasje i kø nummer 3.

Denne vei

Det er min tur, og jammen kan dama i luka bitte-bitte-bitte-litt engelsk. Nok til at jeg forstår at jeg skal gå til køen i luke 24 og betale. Jeg tar med «dokumentene» mine og stiller meg lydig i ny kø. Jeg får kvittering på at jeg har betalt den svimlende sum av 12.000 dong, hele 3 kroner. Som troll ut av eske dukker dama med bitte-bitte-bitte-litt engelskkunnskap opp ved siden av meg. Hun geleider meg til en ny kø ved dør 20.2. Eller kanskje ikke en vanlig kø. Her er det bare å gå inn på legekontoret selv om det vitterlig er fullt ut av pasienter. Først får jeg audiens hos «blodtrykk-dama» ved døra. Det vil si, det er også en annen sykepleier-dame ved døra, men hennes oppgave ser ut til å være å åpne og lukke døren. Vi er fire pasienter inne hos legen samtidig. Når jeg får målt blodtrykket, sitter to andre på sine «vente-stoler», mens nummer tre forklarer doktoren om sine kneproblemer (om jeg ikke forstår så mye vietnamesisk, så er jeg god på kroppsspråk). Da er det min tur til å snakke med legen. Jeg snakker sakte og artikulerer så godt jeg kan for at han skal forstå. Han lytter på høyre lunge, klemmer og banker på den – og ja, tolv par øyne følger ivrig med på undersøkelsen. Flaks for meg at jeg ikke er blyg. Det hele er raskt unnagjort. «Åpne og lukke-døra-dama» sender meg så tilbake til «kø-dama». Hun gir meg ny kø-lapp. Denne gang til x-quang, eller x-ray som det heter på engelsk. Før jeg kan stille meg i røntgen-kø, må jeg tilbake i luke 24 og betale 46.000 dong, altså 12 kroner. Hvordan jeg finner røntgenavdelingen er jeg neimen ikke sikker på. Det er så mye att og fram at noen detaljer fra hendelsesforløpet ser ut til å ha falt ut…

En lege huker tak i meg før jeg får satt meg ned for å vente. Tror faktisk det er litt rift om å behandle meg, for de andre pasientene ser av ansiktsuttrykkene ut til å ha ventet lenge, mens jeg, uten engang å skjønne hva som foregår, har valset gjennom systemet uten nevneverdig ventetid. Legen har en røntgenplate størrelse xxxxx-large under armen. Han fører meg inn gjennom en gedigen bunkers-dør og inn i x-quang rommet. Her får jeg følelsen av å være i en russisk bunker, og røntgenmaskinen ser ut som….tja…alt annet enn røntgenmaskinene de har på Ringerike sykehus. Men pytt, mannen snakker greit engelsk og har en søster som bor i Bergen, så jeg føler meg brått veldig «close to him». Da gjør det heller ingenting at jeg må ikle meg den ene kjortelen som henger på knaggen og som hundrevis har brukt før meg uten at den har blitt vasket.

Lungene mine med Da Lats gater i bakgrunn...

Da er det tid for litt venting, men ikke lenge. Snart kommer røntgenbildet mitt sammen med en rapport om tilstanden til fru Tvenges høyre lunge. Legen med søster i Bergen sender meg så en etasje ned. Her finner jeg igjen dama som kan bitte-bitte-bitte-litt engelsk. Hun dytter meg inn igjen på legekontor nr 20.2, og det er igjen tid for stol-leken. Siste stopp på min sykehus-sightseeing er hos legen som lyttet på lungene mine for en halvtime siden. Han holder bildet opp mot lyset. Studerer det grundig, og kan fortelle meg at alt er i skjønneste orden. Han mener det er en nerve som ligger i klem, eventuelt noe muskulært og at det vil gå over i løpet av noen dager. Jeg takker og bukker, tar med meg dokumentene mine og tusler ut av sykehuset. Slik gikk de altså til at mitt første sightseeing- tur i Da Lat ble lagt til provinsens lokalsykehus.

Den medisinske rapporten

Jeg melder tilbake til Håkan og Europeiske om «ståa», sender så bilde av røntgenbilde og rapport på mail til dem. Litt senere får jeg telefon fra en lege i Ho Chi Min City. Han har snakket med legen jeg var hos. Dersom jeg blir dårligere, skal jeg bare ta kontakt og de vil sende et «team» for å bistå meg. Dersom jeg fortsatt har smerter når jeg kommer til Da Nang på søndag skal jeg ta kontakt med avdelingen de har der. Jøsses! Skal si Europeiske er handlingsorienterte. Litt senere ringer en dansk lege fra sos-senteret. Han har igjen snakket med legen fra HCMC og vil følge meg opp videre. Meldinger har i hele dag dukket opp fra både Håkan og andre gode hjelpere i Europeiske. Selv om dette viste seg å være en tilstand som er pokkers så vond, men ufarlig, så har det vært utrolig betryggende å ha noen å snakke med og som følger med, spesielt når jeg surrer rundt alene her nede.

En interessant start på turen, men dog ikke planlagt. Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg har Europeiske reiseforsikring. Har du?

TEMA «Tenerife et kontinent», sier jeg spørrende til dama i
Star Tour-uniform som møter oss i ankomsthallen på flyplassen. Smilende
forteller hun oss hvor vi skal gå for å møte resten av TEMA-gjengen.

Vi rusler bort til møteplassen for TEMA. Kikker oss nysgjerrig rundt. Hvem er det vi skal tilbringe uken sammen med, mon tro? De som reiser sammen står i små grupper. De snakker lavmælt. Virker kanskje litt beskjedne? Det samme tenkte jeg første dag på forrige TEMA-tur (til Nilen). Bare vent, Berit – det går ikke lenge før vi føler at vi er på tur med storfamilien, smiler jeg overbevisende til min reisekompanjong fra Valdres.

Og visst får jeg rett.

Ikke noe å si på humøret til disse tre - Ingrid, Anne og Erik

Noen få dansker og omtrent «hærte ta hårt» med svensker og
nordmenn. Til sammen 29 med reiseleder Kjerstin, benker seg to ganger daglig
rundt hotellets langbord.

TEMA-gjengens langbord på Gran Hotel El Tope

Noen er på tur alene. Et ektepar har tatt med sine sønner og
svigerdøtre for å feire fars 70-års dag. Forresten en av de triveligste
familiene jeg har møtt noensinne. Så har vi de to koselige søstrene. Det er venninner
på tur, men de aller fleste er ektepar. Alene eller sammen – spiller ingen
rolle. Her blir alle inkludert. I tillegg til langbordfellesskapet er vi sammen
på bussturer, hvorav flere med høyt adrenalinnivå. For ikke å snakke om de
mange, koselige lunsjene på tapasrestauranter og vingårder.

Odd og Berit tar hodeplagget med godt humør...før hjelmen settes på og de er klare for grottetur

Ut på tur - aldri sur

Vi trasker sammen i naturskjønt terreng ved foten av Teide og i nasjonalparkene Teno og Anaga. Under jorden i lavagrotter. Og gatelangs i koselige byer. Vi blir bedre og bedre kjent for hver dag – med noen selvfølgelig mer enn andre.

Utsikten nytes - sammen

Det er nesten snålt hvordan vi raskt får en fellesskapsfølelse
med mennesker vi for få dager siden ikke ante at fantes. «Bånding», kaller
turens yngste på 27 år fenomenet. «Nå er det TEMA-turer som gjelder», utbryter
forloveden hennes. Ikke rart det ble mange håndtrykk og klemmer på flyplassen.

Berit og Nahid fant tonen

Visste du at karnevalet på Tenerife og da spesielt i
hovedstaden Santa Cruz er det nest største i verden etter Rio? Det visste ikke
vi, men etter et dagsbesøk i Santa Cruz forsto vi at det var noe stort på gang.

I nesten hver butikk var det salg av karnevalsutstyr, både
ferdig sydd og stoffer i tusenvis av meter. For teaterdama Berit var dette intet
mindre enn et eldorado. Og jammen fant hun seg utstyr til vårens
teateroppsetning også.

Karnevalet i Santa Cruz er altså det desidert største på
øya, men karnevalet i «vår» by, Puerto de la Cruz, var ikke noe å kimse av det
heller. Sambarytmer som gjorde det umulig å stå stille. Kostymer i de mest
kreative varianter båret av smilende og dansende mennesker i alle aldre. Her
var det umulig og ikke bli revet med. Nå forstår vi hva som menes med uttrykket
«Sambaen er løs».

Er du på Tenerife i disse dager, gå ikke glipp av
festlighetene!

Denne var det noe kjent ved...

Etter torsdagens heftige busstur trodde vi ikke at det kunne
bli brattere. Feil! Veien til landsbyenm eller ørneredetm Masca på nordvestkysten av Tenerife er i overkant av hva sarte valdreshjerter tåler. Men fy så GØY! Det blir dårlig med bilder fordi fotografen sitter og klamrer seg til setet i bussen.

Masca

Vel fremme i Masca har jeg lyst til å rundkysse sjåføren i ren takknemlighet,
men dropper det så ikke Berit skal skjemmes over meg. Guiden, vår venn Pedro,
kan fortelle at pytt, pytt, denne veien er barnemat. Egentlig skulle vi kjørt
en annen vei som er myyyyye brattere og mer svingete, men på grunn av snø i
fjellet droppet vi den i dag. Veiene på Vestlandet imponerer ikke etter dette.

Masca er landsbyen på åskammen, ikke ulikt Besseggen, men
med mye mer vegetasjon. Det bor 150 innbyggere her og jeg håper for deres skyld
at de ikke er dagpendlere…

Åskam som viser kontrastene i naturen fra nord- og sør vær

Etter en liten stopp med en styrkende barraquito for å roe
nervene, tar vi veien tilbake noen kilometer. Vi stopper ved Mirador de la Cruz
de Hilda i Parque Rural de Teno, et av de flotteste naturområdene på Tenerife. Det
er klart for dagens vandring.

Pedro guide

Damer på tur i Tano

Turen tar vel en time og går i nydelige omgivelser på
grensen mellom nord- og sør vegetasjon. Det er fascinerende å se hvordan
naturen er forskjellig på hver side av en åskam på grunn av vær og vind. Og
utsikten er det ingenting å si på.

Wenche og Berit i Tano

Dagen etter tar vi igjen turen til nordøstsiden og
Anaga-halvøya (Parque Natural de Anaga). Dagens vandring er kort, men traskende
på «hovedveien» mellom Carboneras til Chinamada (der for øvrig veien stopper og
går over i en sti videre til Punta del Hidalgo), blir sansene igjen overveldet
av hva naturen har å by på.

Den lille byen Carboneras på Anaga-halvøyen

Chinamada på Anaga-halvøyen

Hjelpemiddel for bøndene til å frakte utstyr og avlinger opp og ned fra ravinene

Etter disse to dagene med overdoser av utsikt og
naturopplevelser, hva er vel bedre enn å fordøye inntrykkene med velsmakende
lunsjer i rustikke omgivelser på henholdsvis Restaurant El Palmar og vingården Bodega
Monje (http://www.rutasyvinos.com/ingles/bodegas/bodega5.htm)

Små landsbyer i ulendt terreng. Møter med lokalbefolkningen
og inntak av lokale spesialiteter på tradisjonsrike og uformelle spisesteder.
Bedre opplevelser finnes ikke.

Det var dette damene fra Valdres var på leting etter i dag
når vi hadde en dag til fri disposisjon.

Og vi fant – vi fant!

Dagen starter med busstur til Santa Cruz. Deretter går turen
videre med buss inn på Anaga-halvøya retning Almáciga og Taganana. To små
landsbyer på nord-vest kysten av Tenerife.

Og FOR en busstur!

Det går oppover, oppover, oppover. Hårnålssvinger i hopetall. Stuuuuupbratte

skråninger gliser mot oss der vi sitter måpende i bussen og utstøter små klynk.
Det strømmer ut setninger som ikke egner seg på trykk…

Det hele kulminerer når vi når toppen.

Busstur på Besseggen – rett og slett!

Deretter bikker det utfor, retning kysten.

Langt der nede ser vi små, hvite hus slengt inn mot fjellveggen og bølger som
slår hissig inn mot land.

Vel nede og fremme i Almáciga sender vi varme tanker til
sjåføren som tok oss trygt frem.

Vi trasker rund i landsbyen. Følger etter en lokal dame i
håp om at hun skal føre oss til et spisested. Men hun skulle visst hjem. Vi
snur.

Berit med Almaciga i bakgrunnen

Berit ved Roque de las Bodegas - mellom Almaciga og Taganana

Vi skjønner til slutt at matservering kan vi se langt etter i denne landsbyen.
Dermed rusler vi tilbake 500 meter til Roque de la Bodegas nede ved stranden
hvor vi så fire, fem restauranter når vi passerte med bussen. Vi velger Casa
Africa. Og vi angrer IKKE.

Dette er perfekt – intet mindre.

Berit nyter tradisjonsrik mat på Casa Africa

Nam Nam...

Blå og hvitrutede duker. Santi, kelneren som ser ut som en
værbitt sjømann skøyer med oss mens han smilende forklarer menyen på spansk.
Africa, ja – hun heter faktisk det, den gamle damen som har drevet restauranten
i et titalls år. Opprinnelig var den for sjømenn. Hun vagger rundt i lokalet i sin
omfangsrike kropp og har full kontroll over sine tallrike ansatte. Gamle,
værbitte menn nipper til vin servert i melkeglass. Dette er ekte and I love it!

Verdens hyggeligste kelner, Santi, og Mama Twiga

Husets spesialitet er blekksprut. Vi slår til. Etter få
minutter gafler vi innpå den beste blekkspruten ever. Salte, herlige
kanaripoteter dyppes i en himmelsk oljedipp. Til slutt kommer en grillet fisk
type ukjent, og for første gang spiser jeg skinnet på en fisk. Husets vin slår
følge gjennom hele måltidet, og da spiller det ingen rolle at regnet plasker
ned utenfor dette funnet av en restaurant. Måltidet avsluttes med to…eller var
det tre…barraquitas tilberedt av Africas kyndige hånd.

Tidenes beste blekksprut

A REAL GEM du bare MÅ få med deg når du er på Tenerife.

Øre av metthet og veldig fornøyde tar vi bussen de få kilometerne
til Taganana. Her er det lett å finne roen. Stupbratte fjell og et frådende
hav. Det er ingen overdrivelse å kalle det for dramatiske omgivelser. Stillhet
ispedd fuglekvitter. Fornøyde vandreturister som smilende slentrer gjennom de
trange gatene. Her er det godt å være.

Matgilde

Vi skulle kanskje ikke ha takket ja til tilbudet om ost ved
siden av den hjemmelagede rosévinen på den lokale baren. Det viser seg at til
osten kommer enda flere poteter…

Takk du lille pusekatt som hjelper overmette oss med å spise opp maten.

Usannsynlig mette sleper vi oss inn på bussen som tar oss
tilbake til Santa Cruz. Igjen får vi en spektakulær og uforglemmelig bussreise
tilbake samme vei som vi kom fra.

A perfect day!

Blomst i Taganana

FAKTA:

Buss 102 eller 103 fra Puerto de la Cruz til Santa Cruz
Buss 246 fra Santa Cruz til Almáciga / Taganana

Med "kledelige" hodeplagg inntar vi Vindgrotten, Cueva del Vinto

Berit hadde lest i programmet at dagens tur gikk til VINgrotten. Det blir jo stas, tenkte hun. Når hun så oppdager at hun har lest litt for kjapt og at turen går til VINDgrotten, ikke VINgrotten, ser jeg et aldri så lite drag av skuffelse i øynene hennes. Men en Barraquito og en grotteguide som stiller i klasse med Knut Jørgen Røed Ødegård hva gjelder entusiasme, redder dagen for Berit.

Cueva del Vinto, Vindgrotten, er altså dagens mål. Vi kjører vestover en halvtimes tid til vi kommer til Icod de Los Vinos. Der tar vi av og kjører oppover. Og da mener jeg OPPOVER. Riperbakken i Hønefoss kan bare gå og legge seg. Tanken går til Vikersundbakken. Ok, kanskje litt overdrevet. Men det er så bratt her at faren er stor for å velte når du krysser gaten dersom du ikke lener deg 30 grader retning oppover. Når vi får høre at de lokale setter utfor bakkene her på trebrett under vinfestivalen i november, tenker vi: «galskapen lenge leve».

Tavernaen ved Vindgrotten kan anbefales - Her er det BRATT!!!

Første stopp er den lille tavernaen utenfor infosenteret til Vindgrotten. Her anbefaler Kerstin, vår TEMA-guide, oss å teste ut den lokale kaffedrikken «Barraquito». Nyyydelig. Drikken, bestående av kaffe, appelsinlikør, kondensert melk og en liten bit av et sitronskall, smaker himmelsk – intet mindre.

Lykken er en Barraquito på morgenkvisten

For vel hundre år siden «oppdaget» en gammel dame og hennes geiter Vindgrotten. Hun ramlet nedi, overlevde og ble funnet. Slik har det seg at vi i dag kan besøke verdens største underjordiske labyrint av lavakanaler.

Dragan, vår entusiastiske og svært kunnskapsrike grotteguide, tar oss med på en times reise i lavaens verden. Først teoretisk, deretter med besøk i grotten. Utstyrt med mer eller mindre kledelige hjelmer og hodelykt er vi klare til å innta grotten. Jeg har vært i en del grotter tidligere, men ingen så spennende som denne. Det hjelper nok at Dragan er en dyktig pedagog og en aldri så liten skøyer, men det er virkelig interessant å se hva lavaen har designet og som befinner seg under føttene våre.

Ingrid og Erik klare for grotte-ekspedisjon

Når vi på slutten av turen slukker alle lyktene og vi omgis av et totalt mørke, da får jeg en opplevelse av hvordan det må være å være blind. Tanken går til den blinde damen i «Ingen grenser» på NRK som spant opp Snøhetta som en fjellgeit. Hvordan er det mulig? Vi fikk puls i 200 når Dragan lurte oss til å tro at vi skulle gå noen meter med slukket lys.

Er du på Tenerife så ta turen til Vindgrotten. Snart starter de også opp med «adrenalinturer» hver søndag. Hva nå det måtte være. Og du – glem ikke Barraquitoen!

Blomsterprakt ved Vindgrotten