Det er nesten umulig å ikke bli i godt humør når man trasker rundt i Marrakech. Hvorfor? Jo, på grunn av fargene. De er overalt og de er sterke. Krydder, frukt, bøtter og spann, klær, vesker, duker og tepper, dusker og jeg vet ikke hva. De sterke, klare fargene er overalt. Energi-kick, rett og slett! Bare ta en titt og døm selv…

Kursen er staket ut. Soukene er første stopp. Området ligger rett nord for Djemaa el Fna og er inndelt i seksjoner med hver sin spesialitet. På kartet ser det jo ganske greit ut. Nærmest Djemaa el Fna er soukene for cd, egg, smykker og krydder. Videre går det slag i slag med antikviteter, håndverk, klær, urter, lær, ull, keramikk og tepper. Vi peiler oss inn på en av de to hovedgatene inn i soukområdet, Rue Semarine (den andre er Rue Mouassine).  So far so good. Gaten er smal, men ikke sååå smal. Det er til og med et slags tak her som gir deilig skygge fra den brennhete sola.

Souken - intens, levende og fargerik

Vi følger hovedgaten et stykke, men plutselig har vi “tatt av” og da er det gjort. Kart er én ting. Virkeligheten en litt annen. I alle fall for fire damer uten innebygd kompass. Her er det bare å gå – kikke – gå – kikke og satse på at du før eller senere finner veien ut igjen.

Nydelige lamper og lykter

- Oy, den lampa var stilig! Se her, Ann Toril, hva tror du? Men, dama er borte. Jeg leter. – Puh! Der er du. Se her! Var ikke den fin? Simultankapasiteten blir satt på prøve når vi skal se på alt som er til salgs, iaktta menneskene, ta bilder uten å være påtrengende, lete etter hverandre og passe på verdisakene våre – alt på en gang. En opplevelse i seg selv.

Livet i souken er intenst, levende og fargerikt. I og med at produktene er de samme i hver bod innen hvert område, sier det seg selv at det er selgeren det kommer an på. De er derfor ganske så frampå. En kar prøver seg på varianten med å fortelle oss at vi er vakre som gaseller og ymse filmstjerner og han må til og med stryke oss litt på armen. Uten at det hjalp på salget hans.

Ensemble Artisanal, håndverkssenter, i avenue Mohammed V (i Medinaen)

Vi bestemmer oss for å dra til Ensemble Artisanal, håndverkssenteret i Avenue Mohammed V, litt vest for Djemaa el Fna. Der har vi blitt fortalt at det er faste priser og ingen pågående selgere. Senteret er statlig og de som selger sine produkter der skal være de beste på sitt felt. Prisene er litt høyere enn i souken, men likevel veldig billig for oss nordmenn.

Flettede kurver og vesker

Lokal kunst i Ensemble Artisanal

Etter flere timer i souken, er det godt å komme til et sted hvor man kan gå rundt og kikke uten å bli overfalt av butikkansatte. Her finner du alle de tradisjonelle produktene. Babouchene (tøffelskoene), lykter og lamper, skinnprodukter, tepper, kurvprodukter, ullprodukter, smykker, kunst og møbler for å nevne noe. Senteret er lite og oversiktlig, så det er ingen fare for at vi skal miste hverandre.

Vevere i Ensemble Artisanal

Skinnvesker i ymse farger

Puffer i alle regnbuens farger

Og hva ble så beholdningen? Jo, gule babouche-tøfler måtte jeg bare ha. Lamper, smykker og litt lokal kunst ble det også, men det jeg husker best er egentlig møtet med gutten som tovet ull 12-13 timer hver dag. Luer, tøfler og tepper. Stolt fortalte han meg at far, bestefar og oldefar også hadde tovet ullprodukter og nå var det altså hans tur til å føre familietradisjonene videre. Sittende på gulvet, smilende med såpen skummende over tøffelen som han bruker en hel dag på å tove. Et par tøfler koster ikke mye. Allikevel smiler han. Yrkesstolthet kalles det.

Yrkesstolthet!

Shoppingkonklusjon så langt: Dra til Ensemble Artisanal og gjør unna handelen i ro og mak. Slå gjerne av en prat med håndverkerne. Når du er “ferdig handlet” kan du senere ta turen tilbake til souken og bare inhalere atmosfæren uten å være stresset på at du MÅ få kjøpt noe før du drar hjem. Nå kan du konsentrere deg om stedet og menneskene. Det ender ganske sikkert med at du kommer til å handle mer, mye mer. Glem ikke å prute.

I hjertet av byen og medinaen finner du en stor, åpen plass. Den bærer navnet Jemaa el Fna og er uten tvil byens største attraksjon. Det er sirkus, tivoli og rakfiskfestival – alt på en gang.

Første møte med torget, som for øvrig er oppført på UNESCOs verdensarvliste, er på dagtid. For å få et overblikk over plassen inntar vi takterrassen til Café Glacier med hver vår myntete. Det er som om vi befinner oss i en teatersal og ser på et teaterstykke hvor regissøren har gått bananas med effektene. Det er slangetemmere som ivrig prøver å få noen slanter fra turistene. Vannselgere med røde kjortler, kobberbjeller og store hatter med dingle-dangler som tjener til livets opphold ved å bli fotografert sammen med turister. Apekatter i bånd med sine herrer. Stakkars dyr tenker jeg. Turister og lokale svinser rundt på kryss og tvers. Sa noen maurtue? Her selges det rått og røti, rett og slett. Det som frister mest er utvilsomt ferskpresset appelsinjuice som selges fra utallige boder. Selv om det er dagtid og stille før stormen, er det ingenting å si på aktivitetsnivået.

Det nærmer seg kveld og byggeaktiviteten er høy

Navnet Jemaa el Fna forteller om en fortid som ikke er like lystig. Det var her henrettelsene fant sted i tidligere tider. Hodene ble tredd på staur til allmenn beskuelse. Like greit at franskmennene satte en stopper for den slags aktivitet.

Vannselgere i sine karakteristiske kostymer

Nå skjer det noe. Dagen går mot kveld og fra Muppet-show-balkongen vår registrerer vi høy byggeaktivitet over hele torget. Det er restaurantene som skal på plass til kveldens middagsservering. Utallige boder settes opp i et forrykende tempo. Ingen tvil om at dette har de gjort før. Når vi forlater balkongen vår er solen i ferd med å gå ned. It’s showtime!

Sultne gjester venter på servering

For å virkelig oppleve Jemaa el Fna er det bare én ting å gjøre: Bli med på showet! Og som de showgirls vi er, slenger vi oss med i kaoset.

Folkehav

Sølvgrå røyk stiger opp fra de utallige restaurantvognene og stemningen er nesten trolsk. Det hoies og skrikes. Ingen tvil om at restaurantgjestene er sultne der de kaster seg over velduftende retter som koster nesten ingenting. Det er så mange mennesker på plassen nå at jeg plutselig forstår hvordan den silda i tønna har det. Om regissøren har gått bananas tidligere på dagen, så har han tatt fullstendig av nå. Hold på verdisakene dine og nyt opplevelsen.

Bodene med appelsinjuice finnes i hopetall på Jemaa el Fna

Av alle ting får jeg flashback fra Rakfiskfestivalen på Fagernes her inne i menneskemylderet. Ok, det er ikke fullt så varmt på Fagernes i november, ei heller er det fulle damer i 50-årene fra Oslo vest å se her i Marrakech, men menneskemylderet og eksotiske dufter (rakfiskdunsten skal man ikke kimse av…) har de jammen til felles.

Det koster 400.000 euro å ta bilde av oss, gliste guttene med glimt i øyet

Men når alt kommer til alt: Det er ikke mulig å fullt ut beskrive Jemaa el Fna – byens hjerte. Du må oppleve den selv!.

Etter en bedre lunsj på Foquet’s er vi klare for flere opplevelser. Turen går med taxi til Rue Yves Saint Laurent.

Jardin Majorelle (Majorelle-hagen) er neste stopp.

Kunstmaleren Jacques Majorelle, opprinnelig fra Frankrike, kjøpte i 1924 et landområde i Marrakech. Hans mest kjente verk er ikke et maleri, men nettopp Majorelle-hagen. Gjennom flere tiår samlet han planter og bygde møysommelig opp denne fantastisk hagen som representerer hele fem kontinenter. I 1947 ble hagen åpnet for publikum og har vært åpen siden. Kunstneren døde tidlig på sekstitallet, og cirka 20 år senere ble hagen kjøpt og restaurert av Yves Saint Laurent og Pierre Berge. De donerte hagen til Stiftelsen Pierre Berge – YSL for å sikre hagens eksistens for fremtiden.

Når vi kommer inn i hagen er det som om vi plutselig er i en annen verden. På utsiden er fortsatt den hektiske byen, men her inne er det nesten som en slags meditativ ro har senket seg. Fuglekvitter, svalende skygger fra de tropiske trærne og et plantehav som selv jeg med antigrønne fingre får med meg.

Det som gjør hele hagen så fasinerende er de flislagte, røde gangveiene med blomsterkrukker i knall oransje, gult og blått langs sidene. De knallblå søylene som danner en mektig pergola, vannliljedammen, museumsbygget – også i knallblått. Det er intenst, fargerikt og vakkert. Får rett og slett energi av å være her, men samtidig er det avslappende. Merkelig.

Vi rusler rundt i hagen en times tid. Akkurat passe lang pustepause før vi igjen kaster oss ut i bylivet. Denne gangen med hest og kjerre.

Hesteskyss kan anbefales. Du kommer tett på gatelivet samtidig som det er naturlig aircondition...

- Alt i orden bak der? Hestekusken vår kunne det med service...

Fakta

Webside: Jardin Majorelle
Hesteskyss finner du i sør-vestre hjørne av Djemaa el Fna og ved Koutoubia-hagen (rett ved Mamounia hotel hvor Petter Stordalen giftet seg). Utenfor medinaen finner du dem også i sørenden av Place de la Liberte.

En varm vind rusker oss i håret idet vi stikker bleke neser ut av flykroppen. Hvor deilig er det ikke å kjenne solen varme etter årets hjemlige sommer som aldri dukket opp. Faktisk ganske så deilig.

For nøyaktig ett år siden var vi samlet i Valdres, nærmere bestemt på Vaset. Mine engelske venninner skulle få oppleve ekte stølsliv og høydepunktet skulle være turen over Besseggen. Stølsliv ble det med både maiel, pultost, flatbrød og rømmegrøt, men været satte en stopper for ekspedisjon Besseggen. Snøføre anbefales visstnok ikke på denne turen. Men kanskje er det nettopp det ufyselige været denne helgen vi kan takke for at vi nå befinner oss i Marrakech…det er nemlig veldig lett å planlegge varme reisemål når du har neglesprett. Bare prøv!

I ankomsthallen venter vår pre-bookede taxisjåfør. En trivelig kar med et stort smil som svarer villig vekk på alt vi rekker å spørre om på den knappe halvmila inn til sentrum.  Har du tenkt over at ditt første møte med et nytt reisemål ofte er en taxisjåfør…og at førsteinntrykket ditt av byen eller landet avhenger av hvordan denne karen (ja, det er som oftest karer) oppfører seg mot deg?

Turen inn til byen går raskt. Når vi passerer byporten inn til medinaen kommer afrikafølelsen til meg igjen. Det er kaos. Herlig kaos. Biler tuter. Mopeder kjører slalåm mellom “portene” på en slik måte at Finken og Tomba ville nikket anerkjennende. Det er dyr, voksne og barn i et sammensurium av lyder og sanseinntrykk. Det er lett å bli fullstendig overveldet og kanskje også reagere med avsky. Dette er ikke akkurat Hønefoss, ei heller Fagernes, selv om det finnes likhetstrekk med Rakfiskfestivalen på sistnevnte sted.  Her er det bare å senke skuldrene, åpne sansene på vidt gap og leve seg inn i kulturen.

Herlig kaos

Vår eminente taxisjåfør kjører oss så langt han kommer i de trange gatene, men de siste hundre meterne må vi ta beina fatt. Et lite, beskjedent skilt forteller oss at vi er fremme ved Riad Miski. En Riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass som har en indre hage. Riaden er som et slags atrium over flere etasjer med en takterrasse på toppen. Det finnes hundrevis av dem i Marrakech og anbefales dersom du vil oppleve ekte Marokkansk 1001-atmosfære. Den finner du ikke så lett på store kjedehoteller.

Riad Miski

Hvem skulle tro at det skjuler seg en oase bak denne porten...

Franske Christine tar imot oss med åpne armer og er synlig stolt av riaden sin. Hun og mannen flyttet for noen år siden fra Paris og stortrives med sitt nye liv som vertskap på Riad Miski. Jeg fant dem selvfølgelig på Tripadvisor. På topp fem av riader i Marrakech.

Christine gir oss gode råd og vink om hva vi bør se og gjøre. At vi skal svare “la shukran” (nei takk) om noen vil vise oss veien til et sted. Det er faktisk forbudt å være “guide” for villfarne turister mot betaling.

Utstyrt med kart og adressen til Riad Miski (i tilfelle vi roter oss bort) er vi klare til å utforske medinaen. Jeg åpner porten og trår over dørstokken, vel vitende om at den fredelige oasen er bak meg og den magiske byen er foran meg.