Den eldre mannen jeg møtte i Edfu-tempelet

Det er mannen i den bitte lille dagligvaresjappa på hjørnet som nysgjerrig spør oss om hvem vi er og hva vi synes om landet hans. Han vil så gjerne at vi skal like det. Så er det Ahmed på båten som stolt forteller at i dag ble han pappa til lille Hela, og båtens andre Ahmed som like stolt viser frem et bilde av sin lille ettåring.

Ahmed på Nile Empress

Hestekusken som takket for oppgjøret vi ga han etter turen, men som lurte på om ikke Suzy, hesten hans, skulle få litt driks…

Hestekusken som lurte på driks til hesten sin

Nubieren, Mohammed, som tar oss med på tur i den nubiske landsbyen sin. Han er stolt som en hane av folket sitt og av landsbyen sin. Så er det han i krydderbutikken som mikser oljer, te og krydder til oss, og ler så han rister når han forteller om kompisen som spiste en solid bit av en tørket krokodillepenis og havnet hos legen….gjett hvorfor…Når vi senere passerer butikken hans igjen gir han meg en pimpstein.

Nubieren Mohammed som er så stolt av landsbyen og folket sitt

Det er alle selgerne som er spinnville og som ikke har skjønt at for å selge til oss europeere kan de ikke overfalle oss med varene sine. Vær bestemt om du ikke vil handle, men hiss deg ikke opp eller irriter deg, for “this is Africa”.

Det er møtene med alle barna. De som selger ett eller annet, de som tigger, eller de som bare leker i gaten. Alle med store brune øyne som har en tendens til å gjøre denne dama litt vel blaut. Det er klemmene jeg får og hendene jeg trykker.

En liten jente vi møtte i den nubiske landsbyen

Møtene med kristne og muslimer som alle har sine historier å fortelle. Han som tjener 300 kroner i måneden, men jobber 15 timer om dagen. Han må bo med kone og barn hos foreldrene sine, men allikevel er han blid som en sol og hjelpsomheten selv. Han er jo en av de heldige som tross alt har en jobb å gå til. De har et felles ønske, muslimene og de kristne jeg har møtt: Ønsket om et demokratisk og fredelig Egypt. De håper revolusjonen i februar og det kommende valget i november blir et langt skritt i riktig retning.

De jeg har snakket med hevder at konflikten mellom kristne og muslimer er sterkt overdrevet gjennom media. Det er noen ekstremister på begge sider som ødelegger for oss alle. I virkeligheten er vi venner og kolleger uavhengig av religion her i øvre (sør) Egypt, forteller de meg. Så da velger jeg å tro dem, for det er ingenting av det vi har sett eller opplevd som skulle tilsi noe annet.

For ikke å glemme den noe pussige kelneren på Winter Palace i Luxor, det ærverdige hotellet hvor Agatha Christie skrev “Døden på Nilen”. Han forteller oss plutselig at han drømmer om en annen dame enn sin kone, nemlig Fatima, og må derfor ligge på eget soverom. Han er redd kona skal drepe han. Og så skoggerler han.

Det siste Emad, vår eminente lokalguide, sier til oss før vi forlater Nilen er: -For seks måneder siden hadde jeg ikke jobb (fordi turistene forsvant etter revolusjonen i februar), men det har jeg nå – takket være dere. Millioner av mennesker trenger dere i Egypt, “so don’t forget us, Mama Twiga”, avslutter han smilende, henvendt til meg.

Nei, Emad, jeg kommer ikke til å glemme verken deg, Nilen eller Egypt. Jeg håper mange tar turen til dette fantastiske landet og da spesielt til Nilen. Det er nemlig der du treffer det ekte Egypt og de trenger sårt ditt besøk. God tur!

Aswan er byen jeg ikke hadde hørt navnet på for litt over en måned siden. Nå har Nile Empress lagt til kai i byen, den sørligste i Egypt. Så her befinner jeg meg altså - i Aswan.  Rart hvor raskt ens horisonter bokstavelig talt kan bli utvidet. Kjenner at jeg liker det.

Byen ligger ved Nilens første katarakt (vannfall) og var i tusenvis av år endemål for den gamle handelsveien fra Afrika.

Ja, hva skal jeg si…Fortryllende kanskje. Er ikke et ord jeg vanligvis bruker, men her synes jeg jammen det passer. For hør bare: Ørkensanden er rødere her enn lenger nord. Den strekker seg helt ned til Nilen og små fjell dekket av sand kneiser som pyramider mot solen. Mye sand, ja visst, men de grønne, tropiske oasene rundt mengder av granittstein gjør at du tenker: “Jøss, så frodig”. Ute i elven ligger øyene. Det er mange av dem. Den største og mest kjente er Elefantøya, hvis navn oppgis å stamme fra de store granittblokkene på sørenden av øya som ser ut som badende elefanter. De gamle, karakteristiske fiskebåtene, de såkalte feluccaene, seiler på kryss og tvers i elven og gjør maleriet komplett sammen med selve byen som ligger på østbredden. Får litt old fashion english feeling av å være her, så kanskje jeg bør slå om til upper class english nå…

Felucca-båt

Første utflukt går til Høydammen, Nassers storverk. Det er voldsomme dimensjoner vi ser, men spesielt pent er det ikke. Krokodiller ser vi heller ikke. Jeg tenker på at byggingen av dammen medførte at rundt 100.000 nubiere ble tvangsflyttet når landområdet deres ble oversvømt av verdens største kunstige innsjø, Nassersjøen.

Høydammen med utsikt over Nassersjøen

Neste stopp – Den ufullendte obelisken. Granitt-steinbruddet i Aswan er stedet hvor materiale til mange templer er hentet fra. Her finner vi den ufullendte obelisken som man ikke er sikker på hvilken farao som har bestilt. Det gikk imidlertid skeis med uthoggingen da det oppsto en sprekk, så det ble aldri verdens største obelisk på 42 meter og 1200 tonn.

Maren og Vigdis foran den ufullendte obelisk

Denne karen brukte turen i steinbruddet til en liten treningsøkt

Det er mye å se og oppleve i Aswan. Du kan for eksempel ta turen til templene i Abu Simbel som ble flyttet på initiativ fra UNESCO på 60-tallet slik at de ikke skulle forsvinne i Nassersjøen. Det er flere timers busstur dit, nesten på grensen til Sudan, men de som tar turen snakker om at dette er turens høydepunkt. Grytidlig oppstart før klokken tre om morgenen er litt i tidligste laget for meg denne gangen, men jeg angrer meg…Tur med en felucca-båt anbefales også og hvorfor ikke en tur til den botaniske hagen. Vi har også en fantastisk tur til en nubisk landsby på Elefantøya. Den skal du få vite mer om senere.

Souken i Aswan må oppleves, men hold på verdisakene. Småguttene er ramme til å stjele. Vi tar turen på sen ettermiddag og har ingen problemer med tjuvradder. De har tydeligvis respekt for Hønefosspolitiet. Med hesteskyss frem og tilbake og et par timer inne i souk-kaoset får jeg masse underholdning og energi. Souk er gøy!

Solguden Ra er tydeligvis fornøyd i dag, der han lar sine varme solstråler bre om oss fra en skyfri himmel. Har sansen for slike guder…Om dere skulle være i tvil; det føles helt greit å bli tint opp etter tidenes dårligste sommer hjemme. Litt for mett etter en bedre lunsj (ser forøvrig ut til at lavkarbo blir til høykarbo denne uken), har vi inntatt solsengene på toppdekket. Stille glir “Nile Empress” sørover mot Aswan.

Dette er som om å være publikum til et skuespill i flere akter på verdens flotteste scene. Det er lekende og hoiende barn som vinker til oss fra elvebredden, så tar en gruppe kvinner over scenen med dagens klesvask. En liten husklynge, deretter gressende kuer og vannbøfler, så skjærer det plutselig inn en robåt i venstre scenekant. Båten er fullstappet med mennesker. Voksne og barn. De ror med raske tak. Lurer på hvem de er? Hvor skal de?

Der kommer det en robåt til. Denne har to små gutter om bord. Tror kanskje de er på jakt etter turister. Sitter akkurat og tenker på at det er så utrolig stille og fredelig her, da det barker i vei fra minaretene i landsbyen vi passerer. Klart for bønnetid.

Slik fortsetter skuespillet i timevis, og det rare er at det aldri blir kjedelig. Det er rett og slett den perfekte måte å observere en annen kultur på. Samtidig som du blir solbrent mens du nyter et glass sprudlende dråper…