Morrokcan salad - himmelske småretter

Det er siste kveld i Marrakech og vi har bestemt oss for å avslutte turen med et aldri så lite marokkansk etargilde.Valget faller på Le Tobsil. Ingen tilfeldighet, da Nicola og Julie har snakket både varmt og lenge om matopplevelsen de hadde her ved forrige besøk i byen.  Vi gleder oss.

Når fire feststemte damer tripper ut av drosjen blir vi møtt av en uniformkledd veiviser. Det er nemlig klin umulig å finne restauranten på egenhånd!! Han fører oss gjennom en labyrint av trange gater og jeg innser raskt at her må vi ha hjelp til å komme ut igjen også.

Etter noen minutter er vi fremme. Døren åpnes fra innsiden og vi blir hjertelig tatt imot av eieren, Christine Rio. Jeg føler meg nesten som en gammel venn som stikker innom på besøk. Vi plasseres ved et innbydende bord i “gårdsrommet”. Det er ikke så mange gjester denne kvelden, så alle sitter “ute”. Forrige gang Nicola og Julie var her, satt de opp på galleriet, men uansett hvor du sitter, er omgivelsene innbydende og overdådige.

Aperitiffen serveres. Vi er klare!

Som i de fleste marokkanske restaurantene i Marrakech er det ingen meny her. Noen ganger er det bare helt perfekt å ikke vite hva du skal spise. Avslappende, men samtidig spennende.

Første rett fyller hele bordet. 12-13 småretter, såkalt Morrocan salad, smaker himmelsk. Strengt tatt kunne vi avsluttet måltidet her om målet kun var å bli mett, men vi fortsetter.

Deretter går det slag i slag med pai, tagine med lam og kylling (tradisjonell nord afrikansk rett som er tilberedt i en steingodsgryte som heter tagine, derav navnet), couscous og til slutt dessert.

Min favoritt er helt klart alle smårettene vi fikk til forrett, og totalt sett får maten 4 av 5 mulige stjerner. Atmosfæren og omgivelsene er nesten magiske, om man da ser bort fra overdosen vi fikk av jingle-musikk fra de to musikerne som underholdt hele kvelden med et repertoar på fire låter…

Pris: Vi betalte 430 kroner (625 MAD) for hele måltidet inklusive aperitiff, en halv flaske vin, kaffe og jammen tror jeg det ble en limoncello også…

Vi forlater Le Tobsil enda litt blidere enn da vi kom. Nå gjelder det bare å finne veien tilbake…

Anbefales dersom du ønsker å spise et tradisjonelt marokkansk måltid i magiske omgivelser.

Fakta
Adresse: 22 Derb Abdellah Ben Hessaien, R’mila Bab Ksour
Telefon: 212 (0) 524 444 052
E-post: restobsil@yahoo.fr
web:
Reviews Tripadvisor:  Le Tobsil
Åpent: 19.30 – 23.00
Stengt: tirsdag
Kort: Visa og MasterCard

Det er nesten umulig å ikke bli i godt humør når man trasker rundt i Marrakech. Hvorfor? Jo, på grunn av fargene. De er overalt og de er sterke. Krydder, frukt, bøtter og spann, klær, vesker, duker og tepper, dusker og jeg vet ikke hva. De sterke, klare fargene er overalt. Energi-kick, rett og slett! Bare ta en titt og døm selv…

Kursen er staket ut. Soukene er første stopp. Området ligger rett nord for Djemaa el Fna og er inndelt i seksjoner med hver sin spesialitet. På kartet ser det jo ganske greit ut. Nærmest Djemaa el Fna er soukene for cd, egg, smykker og krydder. Videre går det slag i slag med antikviteter, håndverk, klær, urter, lær, ull, keramikk og tepper. Vi peiler oss inn på en av de to hovedgatene inn i soukområdet, Rue Semarine (den andre er Rue Mouassine).  So far so good. Gaten er smal, men ikke sååå smal. Det er til og med et slags tak her som gir deilig skygge fra den brennhete sola.

Souken - intens, levende og fargerik

Vi følger hovedgaten et stykke, men plutselig har vi “tatt av” og da er det gjort. Kart er én ting. Virkeligheten en litt annen. I alle fall for fire damer uten innebygd kompass. Her er det bare å gå – kikke – gå – kikke og satse på at du før eller senere finner veien ut igjen.

Nydelige lamper og lykter

- Oy, den lampa var stilig! Se her, Ann Toril, hva tror du? Men, dama er borte. Jeg leter. – Puh! Der er du. Se her! Var ikke den fin? Simultankapasiteten blir satt på prøve når vi skal se på alt som er til salgs, iaktta menneskene, ta bilder uten å være påtrengende, lete etter hverandre og passe på verdisakene våre – alt på en gang. En opplevelse i seg selv.

Livet i souken er intenst, levende og fargerikt. I og med at produktene er de samme i hver bod innen hvert område, sier det seg selv at det er selgeren det kommer an på. De er derfor ganske så frampå. En kar prøver seg på varianten med å fortelle oss at vi er vakre som gaseller og ymse filmstjerner og han må til og med stryke oss litt på armen. Uten at det hjalp på salget hans.

Ensemble Artisanal, håndverkssenter, i avenue Mohammed V (i Medinaen)

Vi bestemmer oss for å dra til Ensemble Artisanal, håndverkssenteret i Avenue Mohammed V, litt vest for Djemaa el Fna. Der har vi blitt fortalt at det er faste priser og ingen pågående selgere. Senteret er statlig og de som selger sine produkter der skal være de beste på sitt felt. Prisene er litt høyere enn i souken, men likevel veldig billig for oss nordmenn.

Flettede kurver og vesker

Lokal kunst i Ensemble Artisanal

Etter flere timer i souken, er det godt å komme til et sted hvor man kan gå rundt og kikke uten å bli overfalt av butikkansatte. Her finner du alle de tradisjonelle produktene. Babouchene (tøffelskoene), lykter og lamper, skinnprodukter, tepper, kurvprodukter, ullprodukter, smykker, kunst og møbler for å nevne noe. Senteret er lite og oversiktlig, så det er ingen fare for at vi skal miste hverandre.

Vevere i Ensemble Artisanal

Skinnvesker i ymse farger

Puffer i alle regnbuens farger

Og hva ble så beholdningen? Jo, gule babouche-tøfler måtte jeg bare ha. Lamper, smykker og litt lokal kunst ble det også, men det jeg husker best er egentlig møtet med gutten som tovet ull 12-13 timer hver dag. Luer, tøfler og tepper. Stolt fortalte han meg at far, bestefar og oldefar også hadde tovet ullprodukter og nå var det altså hans tur til å føre familietradisjonene videre. Sittende på gulvet, smilende med såpen skummende over tøffelen som han bruker en hel dag på å tove. Et par tøfler koster ikke mye. Allikevel smiler han. Yrkesstolthet kalles det.

Yrkesstolthet!

Shoppingkonklusjon så langt: Dra til Ensemble Artisanal og gjør unna handelen i ro og mak. Slå gjerne av en prat med håndverkerne. Når du er “ferdig handlet” kan du senere ta turen tilbake til souken og bare inhalere atmosfæren uten å være stresset på at du MÅ få kjøpt noe før du drar hjem. Nå kan du konsentrere deg om stedet og menneskene. Det ender ganske sikkert med at du kommer til å handle mer, mye mer. Glem ikke å prute.

En varm vind rusker oss i håret idet vi stikker bleke neser ut av flykroppen. Hvor deilig er det ikke å kjenne solen varme etter årets hjemlige sommer som aldri dukket opp. Faktisk ganske så deilig.

For nøyaktig ett år siden var vi samlet i Valdres, nærmere bestemt på Vaset. Mine engelske venninner skulle få oppleve ekte stølsliv og høydepunktet skulle være turen over Besseggen. Stølsliv ble det med både maiel, pultost, flatbrød og rømmegrøt, men været satte en stopper for ekspedisjon Besseggen. Snøføre anbefales visstnok ikke på denne turen. Men kanskje er det nettopp det ufyselige været denne helgen vi kan takke for at vi nå befinner oss i Marrakech…det er nemlig veldig lett å planlegge varme reisemål når du har neglesprett. Bare prøv!

I ankomsthallen venter vår pre-bookede taxisjåfør. En trivelig kar med et stort smil som svarer villig vekk på alt vi rekker å spørre om på den knappe halvmila inn til sentrum.  Har du tenkt over at ditt første møte med et nytt reisemål ofte er en taxisjåfør…og at førsteinntrykket ditt av byen eller landet avhenger av hvordan denne karen (ja, det er som oftest karer) oppfører seg mot deg?

Turen inn til byen går raskt. Når vi passerer byporten inn til medinaen kommer afrikafølelsen til meg igjen. Det er kaos. Herlig kaos. Biler tuter. Mopeder kjører slalåm mellom “portene” på en slik måte at Finken og Tomba ville nikket anerkjennende. Det er dyr, voksne og barn i et sammensurium av lyder og sanseinntrykk. Det er lett å bli fullstendig overveldet og kanskje også reagere med avsky. Dette er ikke akkurat Hønefoss, ei heller Fagernes, selv om det finnes likhetstrekk med Rakfiskfestivalen på sistnevnte sted.  Her er det bare å senke skuldrene, åpne sansene på vidt gap og leve seg inn i kulturen.

Herlig kaos

Vår eminente taxisjåfør kjører oss så langt han kommer i de trange gatene, men de siste hundre meterne må vi ta beina fatt. Et lite, beskjedent skilt forteller oss at vi er fremme ved Riad Miski. En Riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass som har en indre hage. Riaden er som et slags atrium over flere etasjer med en takterrasse på toppen. Det finnes hundrevis av dem i Marrakech og anbefales dersom du vil oppleve ekte Marokkansk 1001-atmosfære. Den finner du ikke så lett på store kjedehoteller.

Riad Miski

Hvem skulle tro at det skjuler seg en oase bak denne porten...

Franske Christine tar imot oss med åpne armer og er synlig stolt av riaden sin. Hun og mannen flyttet for noen år siden fra Paris og stortrives med sitt nye liv som vertskap på Riad Miski. Jeg fant dem selvfølgelig på Tripadvisor. På topp fem av riader i Marrakech.

Christine gir oss gode råd og vink om hva vi bør se og gjøre. At vi skal svare “la shukran” (nei takk) om noen vil vise oss veien til et sted. Det er faktisk forbudt å være “guide” for villfarne turister mot betaling.

Utstyrt med kart og adressen til Riad Miski (i tilfelle vi roter oss bort) er vi klare til å utforske medinaen. Jeg åpner porten og trår over dørstokken, vel vitende om at den fredelige oasen er bak meg og den magiske byen er foran meg.