Den eldre mannen jeg møtte i Edfu-tempelet

Det er mannen i den bitte lille dagligvaresjappa på hjørnet som nysgjerrig spør oss om hvem vi er og hva vi synes om landet hans. Han vil så gjerne at vi skal like det. Så er det Ahmed på båten som stolt forteller at i dag ble han pappa til lille Hela, og båtens andre Ahmed som like stolt viser frem et bilde av sin lille ettåring.

Ahmed på Nile Empress

Hestekusken som takket for oppgjøret vi ga han etter turen, men som lurte på om ikke Suzy, hesten hans, skulle få litt driks…

Hestekusken som lurte på driks til hesten sin

Nubieren, Mohammed, som tar oss med på tur i den nubiske landsbyen sin. Han er stolt som en hane av folket sitt og av landsbyen sin. Så er det han i krydderbutikken som mikser oljer, te og krydder til oss, og ler så han rister når han forteller om kompisen som spiste en solid bit av en tørket krokodillepenis og havnet hos legen….gjett hvorfor…Når vi senere passerer butikken hans igjen gir han meg en pimpstein.

Nubieren Mohammed som er så stolt av landsbyen og folket sitt

Det er alle selgerne som er spinnville og som ikke har skjønt at for å selge til oss europeere kan de ikke overfalle oss med varene sine. Vær bestemt om du ikke vil handle, men hiss deg ikke opp eller irriter deg, for “this is Africa”.

Det er møtene med alle barna. De som selger ett eller annet, de som tigger, eller de som bare leker i gaten. Alle med store brune øyne som har en tendens til å gjøre denne dama litt vel blaut. Det er klemmene jeg får og hendene jeg trykker.

En liten jente vi møtte i den nubiske landsbyen

Møtene med kristne og muslimer som alle har sine historier å fortelle. Han som tjener 300 kroner i måneden, men jobber 15 timer om dagen. Han må bo med kone og barn hos foreldrene sine, men allikevel er han blid som en sol og hjelpsomheten selv. Han er jo en av de heldige som tross alt har en jobb å gå til. De har et felles ønske, muslimene og de kristne jeg har møtt: Ønsket om et demokratisk og fredelig Egypt. De håper revolusjonen i februar og det kommende valget i november blir et langt skritt i riktig retning.

De jeg har snakket med hevder at konflikten mellom kristne og muslimer er sterkt overdrevet gjennom media. Det er noen ekstremister på begge sider som ødelegger for oss alle. I virkeligheten er vi venner og kolleger uavhengig av religion her i øvre (sør) Egypt, forteller de meg. Så da velger jeg å tro dem, for det er ingenting av det vi har sett eller opplevd som skulle tilsi noe annet.

For ikke å glemme den noe pussige kelneren på Winter Palace i Luxor, det ærverdige hotellet hvor Agatha Christie skrev “Døden på Nilen”. Han forteller oss plutselig at han drømmer om en annen dame enn sin kone, nemlig Fatima, og må derfor ligge på eget soverom. Han er redd kona skal drepe han. Og så skoggerler han.

Det siste Emad, vår eminente lokalguide, sier til oss før vi forlater Nilen er: -For seks måneder siden hadde jeg ikke jobb (fordi turistene forsvant etter revolusjonen i februar), men det har jeg nå – takket være dere. Millioner av mennesker trenger dere i Egypt, “so don’t forget us, Mama Twiga”, avslutter han smilende, henvendt til meg.

Nei, Emad, jeg kommer ikke til å glemme verken deg, Nilen eller Egypt. Jeg håper mange tar turen til dette fantastiske landet og da spesielt til Nilen. Det er nemlig der du treffer det ekte Egypt og de trenger sårt ditt besøk. God tur!

Ann-Sofi og Markus, mor og sønn fra Sverige storkoste seg på turen

Det er kanskje noen av dere som tenker at båtcruise er for de “godt voksne” (55+), og ikke for “oss” unge. Kanskje har du også tenkt at dette må da bli kjedelig i lengden. Jeg må nok innrømme at slike tanker har streifet meg også…..før jeg selv plutselig befinner meg på et båtcruise på Nilen. Det viser seg at jeg har tatt fullstendig feil, for til min forbauselse er det ikke kjedelig et sekund.

Kombinasjonen av kulturhistorie og slaraffenliv er helt perfekt for oss som liker å oppleve nye kulturer og synes det er spennende med historie, men samtidig vil få bort gråfargen i fjeset og liker å slappe av med et glass rosé eller to ved bassengkanten. Ole Brum-filosofien slår til: Ja takk, begge deler.

Kjell Magne slapper av på dekk med en bok...lettere solbrent...

På vårt cruise har det vært en salig blanding av gammelt og ungt. Fra eldstemann på 84, sprek som en fole og med livsfilosofien “Jeg kan da ikke sitte hjemme og vente på å dø” til Maren på 11 som kan mer om egyptiske faraoer og guder enn de fleste av oss andre.

Maren og mamma Vigdis er på jentetur på Nilen

Den forholdsvis vesle gruppen vår har blitt bedre kjent for hver dag, og alle som en gir uttrykk for at de  stortrives både i gruppen og med turopplegget. Jeg for min del vil gjerne bevare kontakten med dem jeg ble best kjent med.

Hvem hadde vel trodd at dama med båtskrekk skulle bli cruisefrelst…vel og merke cruise hvor jeg ser land…

Aswan er byen jeg ikke hadde hørt navnet på for litt over en måned siden. Nå har Nile Empress lagt til kai i byen, den sørligste i Egypt. Så her befinner jeg meg altså - i Aswan.  Rart hvor raskt ens horisonter bokstavelig talt kan bli utvidet. Kjenner at jeg liker det.

Byen ligger ved Nilens første katarakt (vannfall) og var i tusenvis av år endemål for den gamle handelsveien fra Afrika.

Ja, hva skal jeg si…Fortryllende kanskje. Er ikke et ord jeg vanligvis bruker, men her synes jeg jammen det passer. For hør bare: Ørkensanden er rødere her enn lenger nord. Den strekker seg helt ned til Nilen og små fjell dekket av sand kneiser som pyramider mot solen. Mye sand, ja visst, men de grønne, tropiske oasene rundt mengder av granittstein gjør at du tenker: “Jøss, så frodig”. Ute i elven ligger øyene. Det er mange av dem. Den største og mest kjente er Elefantøya, hvis navn oppgis å stamme fra de store granittblokkene på sørenden av øya som ser ut som badende elefanter. De gamle, karakteristiske fiskebåtene, de såkalte feluccaene, seiler på kryss og tvers i elven og gjør maleriet komplett sammen med selve byen som ligger på østbredden. Får litt old fashion english feeling av å være her, så kanskje jeg bør slå om til upper class english nå…

Felucca-båt

Første utflukt går til Høydammen, Nassers storverk. Det er voldsomme dimensjoner vi ser, men spesielt pent er det ikke. Krokodiller ser vi heller ikke. Jeg tenker på at byggingen av dammen medførte at rundt 100.000 nubiere ble tvangsflyttet når landområdet deres ble oversvømt av verdens største kunstige innsjø, Nassersjøen.

Høydammen med utsikt over Nassersjøen

Neste stopp – Den ufullendte obelisken. Granitt-steinbruddet i Aswan er stedet hvor materiale til mange templer er hentet fra. Her finner vi den ufullendte obelisken som man ikke er sikker på hvilken farao som har bestilt. Det gikk imidlertid skeis med uthoggingen da det oppsto en sprekk, så det ble aldri verdens største obelisk på 42 meter og 1200 tonn.

Maren og Vigdis foran den ufullendte obelisk

Denne karen brukte turen i steinbruddet til en liten treningsøkt

Det er mye å se og oppleve i Aswan. Du kan for eksempel ta turen til templene i Abu Simbel som ble flyttet på initiativ fra UNESCO på 60-tallet slik at de ikke skulle forsvinne i Nassersjøen. Det er flere timers busstur dit, nesten på grensen til Sudan, men de som tar turen snakker om at dette er turens høydepunkt. Grytidlig oppstart før klokken tre om morgenen er litt i tidligste laget for meg denne gangen, men jeg angrer meg…Tur med en felucca-båt anbefales også og hvorfor ikke en tur til den botaniske hagen. Vi har også en fantastisk tur til en nubisk landsby på Elefantøya. Den skal du få vite mer om senere.

Souken i Aswan må oppleves, men hold på verdisakene. Småguttene er ramme til å stjele. Vi tar turen på sen ettermiddag og har ingen problemer med tjuvradder. De har tydeligvis respekt for Hønefosspolitiet. Med hesteskyss frem og tilbake og et par timer inne i souk-kaoset får jeg masse underholdning og energi. Souk er gøy!

Ballongferd i soloppgang med Kongenes dal i bakgrunnen

Grytidlig start på dagen. Her gjelder det å være tidlig ute for å unngå den verste heten når vi tar turen over til vestbredden av Nilen for å oppleve Kongenes dal, Hatshepsuts dødstempel og Memnon-kolossene. Forresten, prøv og memorer “Hatshepsut” og si navnet høyt. Mulig det er bare meg, men klarer rett og slett ikke huske navnet og få uttalt det riktig…blir tungekrøll hver gang selv om jeg bruker Tine TEMA-guides huskeregel, nemlig “hot chicken soup”.

Fra frokostbordet kikker jeg ut av vinduet retning vestbredden og får øye på et fantastisk skue. Solen er i ferd med å stå opp og kaster et trolsk lys over Kongenes dal idet luftballonger i alle regnbuens farger stiger til himmels. – Skulle ønske vi kunne være her én dag til, utbryter jeg. Luftballongferd i soloppgang med frokost ute i ørkenen må jo være en fantastisk opplevelse…Da kikker Kjell Magne skrått bort på meg, og jeg kommer på at jeg har høydeskrekk av typen som får sug i magen når jeg går over Hønefossbrua…., men et fantastisk skue, det er det.

Vi fraktes i båt over til Vestbredden

Etter frokost fraktes vi i båt over Nilen til Vestbredden. Første stopp er Kongenes dal. Jeg har lest om den og sett dens flombelyste silhuetter fra båtdekket nede i Luxor, men det er noe ganske annet å være her – LIVE!

Gravene til 62 faraoer fra det Nye riket (1550-1295 BC) befinner seg her. De ble forsøkt skjult for gravrøvere, men alle som en ble de plyndret. Bortsett fra graven til Tutankhamon, guttefaraoen. Denne ble først funnet av Howard Carter i 1922 og inneholdt fantastiske skatter. Mest kjent er nok masken i gull.

Vi går inn i graven, som sammenlignet med mange av de andre, er liten. Der møter litte Tut oss, liggende i en glassmonter. Innskrumpet, sort og bitte liten. Rar følelse å stå og se på et menneske som har vært dødt i over 3000 år. Synes vel egentlig han skulle få lov til å være i fred…

Vi får også med oss gravene til Ramses III, V og VI og Tausert og Setnakht. Noen er lengre enn andre (altså gangene), og noen mer utsmykkede enn andre. Relieffer og hieroglyfer forteller sine historier  på vegger og tak. Og faktisk – nå begynner jeg å kjenne igjen den ene guden etter den andre. Ganske stolt.

Som i templene, er det nesten uvirkelig å traske rundt i disse gravene når jeg tenker på hvordan alt var akkurat her for flere tusen år siden. Hadde det vært mulig, så skulle jeg gjerne ha spolt tilbake 3.000 år…

Kjell Magne foran Hatshepsuts dødstempel

Hatshepsut, den kvinnelige faraoen, har sitt dødstempel på den andre siden av Kongenes dal. Tempelet er så annerledes enn de andre vi har sett, der det ligger i terrasser inntil fjellveggen. Det hevdes at tempelområdet er av de varmeste stedene i verden….og ja, den er jeg med på…

Hatshepsuts dødstempel

Siste stopp er Memnonkolossene, og igjen – det er merkelig å stå foran disse historiske statuene som jeg bare har sett i bøker tidligere. Jeg tror det blir lenge til neste gang jeg får så mye historie-input LIVE i løpet av noen få morgentimer.

Memnonkolossene

Etter lunsj på båten, fordøyes både mat og inntrykk på soldekket. Liker ikke tanken på at kalde grader hjemme i Norge er rett rundt hjørnet.

Krokodillen som havnet i sengen vår

Jepp, jeg har vært til sengs med en krokodille denne uken. Og ikke bare jeg, men resten av passasjerene på Nile Empress også. Det er like spennende hver dag når vi kommer tilbake fra en utflukt og skal inn igjen på lugarene våre. Hva har de kreative herrer funnet på denne dagen mon tro? Kreativiteten råder nemlig blant mannskapet på Nile Empress. Gutta som rer senger og vasker rommene våre lager hver dag en eller flere figurer av håndklær og stæsjer dem opp med det de måtte finne. Så slik havner en stor krokodille på alle sengene, og vi har nesten ikke hjerte til å dusje, for da må vi jo bruke håndklærne og ødelegge kunstverket. Det er svaner, blomster, hjerter og kule kobraslanger. En dag sitter det til og med en håndkle-kar i senga med Kjell Magnes solbriller og leser Dan Brown.

Denne karen fant vi i sengen en dag

Den samme kreativiteten er til stede hos kjøkkenpersonalet. Elefanter og fotballspillere blir skjært ut av gresskar, og overdådige grønnsaksdekorasjoner med finurlige utskjæringer prydet bordene. Vi får faktisk kurs i både grønnsaks- og håndklekunst. Alle disse små ekstra gestene gjør faktisk noe med deg som gjest. Du blir rett og slett i godt humør.

Maten – den er delikat anrettet, smaker fortreffelig og blir servert i rikelig monn. Men akk – jeg gleder meg ikke til å gå på vekta når jeg kommer hjem.

De kan å pynte med mat karene på Nile Empress

For den som vil er det underholdning om bord på kveldene. Min favoritt er nok anledningen jeg fikk til å være Kleopatra…

Kleopatra og Julius Cæsar

Allikevel – det absolutt beste med båten er de ansatte. For en fantastisk gjeng. De oppfører seg som en eneste stor familie og innlemmer oss raskt i storfamilien. Det er smil, latter, glimt i øyet og en fantastisk hjelpsomhet. De danser, spiller trommer og synger. Ahmed og Ahmed viser seg til og med å være dyktige skuespillere.

Besetningen på båten shower under galebaya-partyet

Karen i butikken er så hyggelig og hjelpsom at jeg ligger an til å bli cruisets beste kunde…

For ikke å glemme Ali. Massøren som er for beskjeden til å mase på passasjerene om de ønsker massasje og som er gateselgernes rake motsetning. Men jungeltelegrafen går fort gjennom båten etter at første passasjer har blitt massert. The best massage ever, rett og slett.

The best massage ever

Boat manager Mohammed kan være stolt av sin besetning.

Nile Empress

Gjett om jeg kjøpte bokmerker fra denne sjarmøren...

- Hello, hello madam! Verrry cheap. Only five pounds. Hello, helloooooo!

De skal iallfall ikke beskyldes for å være beskjedne de egyptiske selgerne. De dukker opp over alt. Også der du minst venter det.

Går du i souker og bazarer så er de selvfølgelig der. De er også ved alle monumenter og båthavner hvor turistene befinner seg. Men jeg hadde ikke ventet at de skulle dukke opp midt ute på Nilen…

En kveld sitter vi på soldekket og slapper av før middagen. Da hører vi plutselig “hellooooo – helloooooo” “madaaaam”. Det er bekmørkt ute og vi befinner oss altså midt ute i elva. Det tar derfor litt tid før vi forstår hvor lyden kommer fra.  Vi kikker over rekka, og langt der ned på vannet ser vi en holk av en båt. Og oppi – to karer som vil selge duker til oss, selvfølgelig verrry cheap. Når de ikke får napp slipper de til slutt tak i båten og blir borte i natten.

Den første slusepasseringen vil jeg heller ikke glemme med det første. Jeg svarte guttene når de ropte til meg. Det skulle jeg ikke ha gjort, for om du svarer “la shocran” (nei takk) så spiller ikke det noen rolle. De har fått kontakt. Og hva gjør de så? Jo, de kaster duker og galebeyaer (lokal drakt) inn på båtdekket til oss. Så da kom den gamle håndballarmen til nytte igjen, for her var det bare å pælme tilbake. Jeg vant til slutt. Null handel.

Ikke noe å selge, men tar gjerne imot litt money

Så har du de små guttene som padler på surfebrett ute på elva og som ikke har noe å selge, men som gjerne tar imot litt money.

Denne karen sang Fader Jakob for full hals. Og for slikt får man selvsagt money

En ettermiddag drar vi på båttur til Elephantine island (Elefantøya). Da dukker det plutselig opp to små sjarmører i en liten kano. De henger seg fast i båten vår og synger Fader Jakob av full hals. Klart vi måtte gi dem litt money.

Jeg synes faktisk det kan være riktig så underholdende med alle disse salgsfremstøtene og noen av dem klarer jeg rett og slett ikke å stå imot. For små hender og store brune øyne som ser bedende på deg, slikt klarer ikke nybakte bestemødre å si nei til.

Amons tempel i Karnak

To dager – fire templer.  Det er rett og slett vanskelig å ta inn over seg alle inntrykkene. Kjenner jeg trenger litt tid. Det er så stort, så imponerende. Uvirkelig og ikke minst uforståelig. Det er ikke til å fatte at noe så stort og avansert ble bygd for flere tusen år siden. Operahuset hjemme og i Sydney blir ikke like imponerende etter dette…

Karnak-tempelet

Kleopatra poserer i Karnak

Det er så uendelig mye symbolikk. Så mye historie. Vegger, søyler og tak er dekorert med relieffer og hieroglyfer. Akkurat nå kunne jeg tenkt meg å være egyptolog slik som Tine, vår eminente TEMA-guide. Hun leser relieffer og hieroglyfer like radig som jeg leser Stieg Larsson.

Tine leser hieroglyfer like radig som jeg leser Stieg Larson...

Mye lesestoff her i Karnak, Kjell Magne

Maren, turens yngste, har funnet seg en kompis på samme alder - nemlig Tutankhamon i Luxor-tempelet :-)

Karnak-tempelet er nok det mest imponerende. Igangsatt, utbygd og endret av et titalls faraoer. Det er dedikert til Amon, guden over alle guder. Med en slik tittel så er det klart at du vil ha det romslig i heimen og for eksempel ha 134 søyler hvor diameteren tilsvarer seks voksne personer med utstrakte armer. 80.000 arbeidere lar seg også høre…

Kjell Magne lar seg imponere av de 134 gedigne søylene i Karnak

Luxor tempelet. Også det stort og imponerende, selv om størrelsen er langt mindre enn Karnak, “naboen” tre kilometer unna. Så er turen kommet til Edfu, guden Horus’ tempel. Etter perfekt konservering et par tusen år nedgravd i sand, kan tempelet skilte med tittelen “Egypts best bevarte tempel”. Siste tempelstopp er Kom Ombo. Ikke så stort, men akk for en beliggenhet der på høydedraget like over Nilen.

Kjell Magne foran Kom Ombo-tempelet

Kom Ombo

Og for å fordøye sterke inntrykk anbefales sheesa…(vannpipe). Ja, dere som kjenner meg leste riktig. Anti-røyke-Wenche tok seg en blås i Kom Ombo, så da forstår dere nok at det ikke var en helt vanlig dag…

For å fordøye sterke inntrykk anbefales noen skikkelige magadrag av vannpipa.

Ja, ja - skal ha for at jeg prøvde...

Jeg vet at det jeg har sett disse dagene og de historiene Tine så levende har fortalt oss, har gitt meg minner som aldri vil viskes ut. Og når jeg senere lurer på om jeg har drømt, så har jeg hundrevis av bevis i kameraet mitt. Det er virkelig sant – jeg har vært her!

Solguden Ra er tydeligvis fornøyd i dag, der han lar sine varme solstråler bre om oss fra en skyfri himmel. Har sansen for slike guder…Om dere skulle være i tvil; det føles helt greit å bli tint opp etter tidenes dårligste sommer hjemme. Litt for mett etter en bedre lunsj (ser forøvrig ut til at lavkarbo blir til høykarbo denne uken), har vi inntatt solsengene på toppdekket. Stille glir “Nile Empress” sørover mot Aswan.

Dette er som om å være publikum til et skuespill i flere akter på verdens flotteste scene. Det er lekende og hoiende barn som vinker til oss fra elvebredden, så tar en gruppe kvinner over scenen med dagens klesvask. En liten husklynge, deretter gressende kuer og vannbøfler, så skjærer det plutselig inn en robåt i venstre scenekant. Båten er fullstappet med mennesker. Voksne og barn. De ror med raske tak. Lurer på hvem de er? Hvor skal de?

Der kommer det en robåt til. Denne har to små gutter om bord. Tror kanskje de er på jakt etter turister. Sitter akkurat og tenker på at det er så utrolig stille og fredelig her, da det barker i vei fra minaretene i landsbyen vi passerer. Klart for bønnetid.

Slik fortsetter skuespillet i timevis, og det rare er at det aldri blir kjedelig. Det er rett og slett den perfekte måte å observere en annen kultur på. Samtidig som du blir solbrent mens du nyter et glass sprudlende dråper…

Fargerik beduinjente

Endelig! Nå ER jeg virkelig her – på Nilen. Verdens lengste elv, eller nest lengst etter Amazonas. De lærde er visst ikke helt enige, men det spiller ingen rolle. Faktum er at jeg sitter her på soldekket med utsikt over til Kongenes dal hvor silhuettene av bergene lyses opp i sene kveldstimer. Kjenner at dette rett og slett er ganske spesielt. Er på grensen til å bli andektig, men hodet er ikke klart for ytterligere filosofiske vendinger akkurat nå. For med avreise Jevnaker kl 04.00 og ankomst Luxor klokken 21.00 ble det visst en lang dag, men transportetapper kommer du noen ganger ikke utenom om du vil ha gode opplevelser. Siste etappe gikk med buss fra Hurghada til Luxor og var hovedsakelig gjennom ørkenlandskap. Vi tok en liten pit-stopp halvveis, og der så det jammen ut til at vi var ventet. En liten bondegård tok imot oss når vi steg ut av bussen. Beduinkvinner med sine barn, esler og geiter. Fargerike og søte, men ikke spesielt høflige. De små har tydeligvis lært seg hvordan de skal få penger fra turister. “money, money, money”, sier de mens de strekker frem hendene i håp om å få noen slanter.

Vel fremme i Luxor og båten” Nile Empress”, inntar vi et bedre måltid omgitt av morsomme og hjelpsomme ansatte. Hyggelige medreisende og litt vin gjør også susen. Her tror jeg det blir godt å være den kommende uken. Det er nå det begynner. Eventyret på Nilen. I morgen går turen til Karnak– og Luxortemplene. Og med en tjuvtitt på sistnevnte idet vi passerte tempelet i kveld, er forventningene høye.

Må forresten si at Tine, vår TEMA-guide, er et oppkomme av kunnskap om Egypt. Så er hun da også egyptolog, type engasjerende.

Rett og slett mange trivelige folk her. Ikke minst sjefen sjøl, Mohammed.  Han installerte sitt private, mobile bredbånd på min bærbare pc slik at jeg får nettilgang. Takket være han er det derfor mulig for meg å blogge. Service kaller jeg slikt.

Takket være sjefen på båten, Mohammed, kommer jeg meg på nett

Er det noen av dere som har vært i Karnak- og Luxor templene? Hadde vært interessant å høre om deres opplevelser…

Foto: Star Tour

Det er mandag og dagen før avreise til Egypt. Ikke visste jeg for vel en måned siden at jeg skulle vinne Star Tour TEMAs konkurranse om å bli deres nye TEMA-reporter, og at jeg 25. oktober skal sette meg på flyet til Egypt for å være med på turen Isis – Faraoenes Egypt. Noen ganger byr livet på usedvanlig hyggelige overraskelser.

Etter at jeg fikk vite at jeg var en av finalistene i konkurransen, har aktivitetsnivået vært forholdsvis høyt. Først var det en uke med hektisk stemmesanking på facebook (tusen takk til alle dere som stemte på meg og som engasjerte dere på mine vegne). Så kom telefonen fra Star Tour om at jeg hadde vunnet. Da ble det ellevill seiersdans med gode kolleger. Om jeg kunne dra til Egypt 25. oktober, spurte de meg. Selvfølgelig, jeg er klar! Men helt klar var jeg jo ikke. Sist gang jeg blogget var for NORAD og Reisen Tilbake i fjor, men da på deres blogg. Tanken om å starte en reiseblogg har vært der en god stund, men nå ble det altså fart på sakene.

Så er det Egypt. Dette fascinerende landet med en historie som overgår eventyrene. Her har det blitt pløyd gjennom både bøker og internett for å friske opp kunnskapen. Og desto mer jeg leser, desto mer gleder jeg meg. Det er lett å bli sjarmert i senk av Afrika. Så har også skjedd med meg, og derfor henger dette kjedet rundt halsen min.

Om dere fortsatt er i tvil, så er jeg altså langt over middels glad i reiser og opplevelser. Turene ut av landet blir hyppigere for hvert år og aldri føler jeg meg så levende som i møte med nye kulturer og mennesker. Du kan lese mer om meg på min rykende ferske blogg.

Jeg gleder meg til å formidle opplevelsene mine, og målet mitt er å gjøre det på en slik måte at du kjenner det rykke i reisefoten. Håper vi snakkes snart på www.mamatwiga.com.