Første sightseeing i Da Lat gikk til det lokale sykehuset – som pasient…

 

Souvenirer fra mitt første møte med vietnamesisk helsevesen

Det er vel en overdrivelse å påstå at turen startet som planlagt. På flyturen fra Doha til Ho Chi Min City kjente jeg at noe ikke var som det skulle i høyre side av brystet. Det ble verre og verre utover kvelden og natta. Hver gang jeg skulle trekke inn pusten, og det er jo for så vidt ganske ofte, var det som om 100 kniver stakk meg i brystet. Å ligge var bortimot umulig, så da ble det til at natten ble tilbrakt sittende eller travende rundt på gulvet. Må nok innrømme at jeg ble litt stresset, og tanken slo meg at man jo faktisk kan få blodpropp i lungene etter lange, stillesittende flyturer. Og symptomene stemte, og nei, jeg er ikke hypokonder. Etter en natt uten søvn og med smerter som blir bare verre og verre, ringer jeg til Europeiske reiseforsikrings alarmsentral  via deres geniale app på mobilen.  Jeg får raskt kontakt med danske Håkan som er vennligheten selv. Han har imidlertid ikke veldig oppløftende nyheter i forhold til å få hjelp her i Da Lat. Ja, det finnes et lokalt sykehus her, men det er milevidt fra europeisk standard. Ok, men det må da være bedre enn ingenting, så dermed går turen til Lam Dong Provincial Hospital.

- Ja, hva skal jeg si….? Et aldri så lite kultursjokk møter meg i det jeg går inn døren på sykehuset. Et mylder av mennesker. Pasienter og hvitkledde hjelpere. – Skal vi nå se… resepsjonen hvor er den? Akkurat nå kjenner jeg at det kunne ha vært greit med en tolk, eller kunnet litt vietnamesisk. Hjelper ikke mye å kunne «hei», «ha det» og «dette smakte godt». Men en av fordelene med å være høy og hvit i huden er at du blir lagt merke til, litt sånn «neger på Ål stasjon-feeling». Nysgjerrige blikk stirrer mot meg fra alle kanter. – Hva gjør den dama her, liksom? Etter å ha spurt meg frem, dukker det opp en ung kar som påstår han kan engelsk. -What a blessing! Jeg forklarer og han forstår mer eller mindre ingenting, men han klarer om ikke annet å geleide meg til «kø-dama». Hun forstår heller ikke hva jeg sier, men trykker på knapp nr 3 (som viser seg å være til kø nr 3). Jeg fyller ut personalia på en lapp. Deretter sender hun meg opp i 2. etasje, og gir tydeligvis beskjed til en annen pasient som skal samme vei om at: «ta deg av denne dama her, du». Ok, da befinner jeg meg i 2. etasje i kø nummer 3.

Denne vei

Det er min tur, og jammen kan dama i luka bitte-bitte-bitte-litt engelsk. Nok til at jeg forstår at jeg skal gå til køen i luke 24 og betale. Jeg tar med «dokumentene» mine og stiller meg lydig i ny kø. Jeg får kvittering på at jeg har betalt den svimlende sum av 12.000 dong, hele 3 kroner. Som troll ut av eske dukker dama med bitte-bitte-bitte-litt engelskkunnskap opp ved siden av meg. Hun geleider meg til en ny kø ved dør 20.2. Eller kanskje ikke en vanlig kø. Her er det bare å gå inn på legekontoret selv om det vitterlig er fullt ut av pasienter. Først får jeg audiens hos «blodtrykk-dama» ved døra. Det vil si, det er også en annen sykepleier-dame ved døra, men hennes oppgave ser ut til å være å åpne og lukke døren. Vi er fire pasienter inne hos legen samtidig. Når jeg får målt blodtrykket, sitter to andre på sine «vente-stoler», mens nummer tre forklarer doktoren om sine kneproblemer (om jeg ikke forstår så mye vietnamesisk, så er jeg god på kroppsspråk). Da er det min tur til å snakke med legen. Jeg snakker sakte og artikulerer så godt jeg kan for at han skal forstå. Han lytter på høyre lunge, klemmer og banker på den – og ja, tolv par øyne følger ivrig med på undersøkelsen. Flaks for meg at jeg ikke er blyg. Det hele er raskt unnagjort. «Åpne og lukke-døra-dama» sender meg så tilbake til «kø-dama». Hun gir meg ny kø-lapp. Denne gang til x-quang, eller x-ray som det heter på engelsk. Før jeg kan stille meg i røntgen-kø, må jeg tilbake i luke 24 og betale 46.000 dong, altså 12 kroner. Hvordan jeg finner røntgenavdelingen er jeg neimen ikke sikker på. Det er så mye att og fram at noen detaljer fra hendelsesforløpet ser ut til å ha falt ut…

En lege huker tak i meg før jeg får satt meg ned for å vente. Tror faktisk det er litt rift om å behandle meg, for de andre pasientene ser av ansiktsuttrykkene ut til å ha ventet lenge, mens jeg, uten engang å skjønne hva som foregår, har valset gjennom systemet uten nevneverdig ventetid. Legen har en røntgenplate størrelse xxxxx-large under armen. Han fører meg inn gjennom en gedigen bunkers-dør og inn i x-quang rommet. Her får jeg følelsen av å være i en russisk bunker, og røntgenmaskinen ser ut som….tja…alt annet enn røntgenmaskinene de har på Ringerike sykehus. Men pytt, mannen snakker greit engelsk og har en søster som bor i Bergen, så jeg føler meg brått veldig «close to him». Da gjør det heller ingenting at jeg må ikle meg den ene kjortelen som henger på knaggen og som hundrevis har brukt før meg uten at den har blitt vasket.

Lungene mine med Da Lats gater i bakgrunn...

Da er det tid for litt venting, men ikke lenge. Snart kommer røntgenbildet mitt sammen med en rapport om tilstanden til fru Tvenges høyre lunge. Legen med søster i Bergen sender meg så en etasje ned. Her finner jeg igjen dama som kan bitte-bitte-bitte-litt engelsk. Hun dytter meg inn igjen på legekontor nr 20.2, og det er igjen tid for stol-leken. Siste stopp på min sykehus-sightseeing er hos legen som lyttet på lungene mine for en halvtime siden. Han holder bildet opp mot lyset. Studerer det grundig, og kan fortelle meg at alt er i skjønneste orden. Han mener det er en nerve som ligger i klem, eventuelt noe muskulært og at det vil gå over i løpet av noen dager. Jeg takker og bukker, tar med meg dokumentene mine og tusler ut av sykehuset. Slik gikk de altså til at mitt første sightseeing- tur i Da Lat ble lagt til provinsens lokalsykehus.

Den medisinske rapporten

Jeg melder tilbake til Håkan og Europeiske om «ståa», sender så bilde av røntgenbilde og rapport på mail til dem. Litt senere får jeg telefon fra en lege i Ho Chi Min City. Han har snakket med legen jeg var hos. Dersom jeg blir dårligere, skal jeg bare ta kontakt og de vil sende et «team» for å bistå meg. Dersom jeg fortsatt har smerter når jeg kommer til Da Nang på søndag skal jeg ta kontakt med avdelingen de har der. Jøsses! Skal si Europeiske er handlingsorienterte. Litt senere ringer en dansk lege fra sos-senteret. Han har igjen snakket med legen fra HCMC og vil følge meg opp videre. Meldinger har i hele dag dukket opp fra både Håkan og andre gode hjelpere i Europeiske. Selv om dette viste seg å være en tilstand som er pokkers så vond, men ufarlig, så har det vært utrolig betryggende å ha noen å snakke med og som følger med, spesielt når jeg surrer rundt alene her nede.

En interessant start på turen, men dog ikke planlagt. Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg har Europeiske reiseforsikring. Har du?

 

 


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>